Skrevet av Elin Herjehagen

Jeg elsker lokalaviser. Og jeg elsker lokalavisens rolle i et lite lokalsamfunn. Som en viktig kanal for informasjon, lokale nyheter, meninger fra folket og et innblikk i alle deler av samfunnet. Og selvsagt rollen som vaktbikkje og fjerde statsmakt.

Lokalavisa har stor makt og innflytelse. Selv i 2023. Gode lokalaviser med stort nedslagsfelt får lov til å være med på å forme lokalsamfunnet og sette agendaen. Den kan bidra til å bygge et samfunn opp, eller i motsatt fall; bryte det ned. Dette er åpenbart et stort ansvar å bære på et par redaktørskuldre.

Som raumaværing og journalist har jeg fulgt Åndalsnes Avis tett. Jeg har tidligere frilanset for avisa, og jeg abonnerte på den både gjennom studietid og arbeidslivet utenfor kommunen. ÅA var en viktig del av min sterke Rauma-identitet, og holdt meg oppdatert på det som skjedde hjemme. Da jeg flyttet hjem for 11 år siden, fortsatte jeg så klart å abonnere.

Men nå er det slutt. Lojaliteten og entusiasmen min er borte. Årsaken er at avisa har utviklet seg i en retning som har endret min holdning til den. Og jeg vet jeg ikke er alene.

For meg har lokalavisa vært en god pause fra aviser og nettsteder med meningsløse, klikkskrikende overskrifter som leder til saker med null nyhetsverdi. Lokalavisa har belyst nyhetene på en ryddig måte, uten å lage unødig polariserende saker som strengt tatt ikke er en sak i det hele tatt.

I dag skjer det motsatte. Vi vet at redaktøren elsker «god kok» i kommentarfeltet, som han selv sier. «En lokalavis er ingen kosepute», og «Vi rapporterer, opplyser og gjengir ved hjelp av penn og papir. Vi lager ikke nyhetene», fortsetter han, fordi «Sakene engasjerte, helt inn til hjerterota. De problematiserte, polariserte og skapte debatt. Og da har vi grunn til å være fornøyde. Da har vi utført samfunnsoppdraget vårt». (Sitat fra leder i ÅA 09.01.23)

Dette er etter min oppfatning et misforstått samfunnsoppdrag. Samfunnsoppdraget til mediene er ikke å lage polarisert debatt eller populistiske saker for å skape klikk som pleier annonsørene. Polarisert debatt og populistisk dreining gjør derimot debattene unyanserte, lite opplysende og nettopp: polariserende.

Senest i eksempelet med akuttmottaket for flyktninger i Isfjorden. Er det god presseskikk å publisere uten å gi ordføreren en reell mulighet til å uttale seg?

Det blir interessant å høre hva Pressens Faglige Utvalg, PFU, mener om saken og vinklingen.

Det virker for meg som det går litt fort i svingene i redaksjonen om dagen, og at det tas litt for heseblesende avgjørelser i jakten på klikk. Tempoet og polariseringen synes også å gå ut over tilliten til avisa hos befolkningen i Rauma.

Jeg vet at flere vegrer seg for å stille som kilder og intervjuobjekt. Jeg har snakket med flere som føler seg feilsitert på trykk og at vinklingen ikke henger sammen med sakens kjerne. Det er veldig, veldig synd.

Ei sterk lokalavis er avhengig av sterke bånd til folket. Når disse båndene svekkes fordi folk er redd for hva som kommer i avisa, eller at de ikke vil stille opp som kilder, frykter jeg det er begynnelsen på slutten for avisa.

Dette betyr ikke at avisa skal holde tilbake viktig informasjon eller la være å utføre samfunnsoppdraget sitt.

Men det betyr at redaktøren alltid må være 100 prosent sikker på fakta i sakene som publiseres. At avisa alltid må opptre ryddig og profesjonelt overfor kildene sine på begge sider av en sak, og være redelig og etterrettelig. For å ha alt på det rene, og for å opprettholde tilliten og båndene til folket som dere er helt avhengig av. Dere må ikke undervurdere leserne deres og tro at de abonnerer på avisa for sladder og skadefryd.

Det er smart å gå et par runder ekstra for å være helt 100 prosent sikker før dere publiserer. Og kanskje spesielt i et lite lokalmiljø. Det er tross alt, og heldigvis, en forskjell på en ganske liten lokalavis i Rauma og en stor nasjonal tabloidavis.

Jeg håper denne forskjellen igjen blir tydelig for oss som bor her, og at avisa evner å vinne tilbake både tilliten og abonnentene dere har mistet i det siste.