Politikken er det politikerne som står for, og det er politikerne som har gitt rådmannen i oppgave å spare inn 25 millioner kroner. Det skjedde i kommunestyremøtet i desember i fjor. Nødvendigheten av å gjøre dette er det tverrpolitisk enighet om. Hvert eneste år balanserer Rauma kommune på kanten av stupet, hva gjelder økonomi. Seinest 15. oktober måtte man igjen konstatere at budsjetter overskrides. Bare takket være kommunens sparekonto (disposisjonsfondet) får man økonomien til å gå så vidt opp, i år også.

Penger må brukes smartere og bedre. Ingen vil inn på Robek-lista igjen. Med skiftende regjering kan også overføringene til kommunene variere. Men erfaring har lært oss at disse variasjonene tross alt er marginale. Det kan kanskje være snakk om en million eller tre fra eller til. Med et kommunalt totalbudsjett på nærmere en halv milliard kroner forstår alle at det er kommunen sjøl som må redde kommunens økonomi. Så får heller en pluss fra regjeringa komme som en bonus.

Så er alle rørende enige om at «noe må gjøres». Inkludert – tror vi – størsteparten av befolkninga. Men så oppstår problemene. Det ser nemlig ut til at alle synes noe skal gjøres, bare det ikke gjøres med dem. Å effektivisere skolestrukturen synes komplett umulig, sjøl om vi bruker betydelig flere millioner enn sammenliknbare kommuner på sektoren. Noen mener at dette er greit, fordi kommunen er som den er – geografisk. Ja vel. La oss si det sånn. Da rører vi ikke noe i skolesektoren.

Skal vi da effektivisere i helse og omsorg? Det er jo alltid dem som overskrider budsjettene mest, hvert eneste år. Men hva skal vi effektivisere der da? Helse og omsorg i Rauma er trolig blant landets mest effektive. Rauma bruker 17 millioner (!) mindre en sammenliknbare kommuner i sektoren. Sannheten er at helse- og omsorg gjør en fantastisk jobb. Men her kan likevel penger brukes smartere. Omstrukturering – blant annet til mer heimebasert omsorg – vil trolig hjelpe. Men det vil ta tid. Og vil det hjelpe nok?

I Rauma kan vi ikke engang flytte en barnehage, sjøl om løsningen helt opplagt er til det bedre. Da blir det underskriftsaksjoner, fra foreldre som knapt skal ha ungene sine i barnehagen, den dagen vedtaket er gjennomført. Plutselig blir lille, naturskjønne Isfjorden, til en storby og barnehagen blir liggende i en «asfaltjungel», får vi høre. Det er så man kan undres over at barna ved skolen og den andre barnehagen i bygda klarer seg i det hele tatt. For meg er dette et av mange eksempel på at frykten for forandring (ofte kalt utvikling) i Rauma er større enn i sammenliknbare kommuner.

I Åndalsnes sentrum legger planforslaget opp til at etterkrigsarkitekturen skal bevares, og at utnyttelsesgraden av tomtene skal være som den er (grovt sagt). Dette kommer etter en mannsalder med umoderne forretningslokaler, og svak økonomisk bærekraft for byggeprosjekter. En situasjon som har bidratt til å utarme det viktige kommunesenteret. Nå, når vi endelig har kommet så langt at proppen i systemet skal løsnes, skal vi plutselig bevare en identitet som i beste fall har affeksjonsverdi. Envegskjørte og penere gater er vel og bra. Men jeg tror ikke det blir butikk av det.

Det går ikke an å lage omelett uten å knuse ett eneste egg. Ikke en gang i Rauma.

Anders A. Hagen, journalist.