FOR IKKE så lenge siden ble Raumakonferansen arrangert. For andre gang. Det i seg selv representerer et positivt tidsskifte i raumasamfunnet. Det handler om å se framover og å skape utvikling. Jeg skal være snar med å si at jeg ikke var til stede under Raumakonferansen nå i september. Men jeg har snakket med mange som var der og tillater meg derfor å gjøre meg noen tanker om vinklingen.

JEG VIL tilbake til TV-programmet som NRK sendte i sommer og som samlet det norske folk til ett rike. Et gammelt hurtigruteskip gikk kysten rundt, inviterte lokale og nasjonale kjendiser og ikke minst; NRK hadde en visjon om å presentere og gjøre folk kjent med områder av landet vi ikke til daglig hører noe særlig fra. Effekten: Programmet ble en formidabel suksess og vi fikk økt forståelse og respekt for hverandre.

I LØPET av de siste ti årene har det vært gjort en stor jobb for å samle Rauma til ett rike. Mye har vært gjort og mye har skjedd, ikke minst når det gjelder innbyggernes tilhørighet. Det har blitt forankret en visjon vi har kunnet jobbe sammen om å strekke oss mot. Et gammelt hurtigruteskip har på mange måter vært på en reise rundt om i Rauma.

MEN HVOR var erfaringene og resutatene fra hurtigruteskipets lange reise under årets Raumakonferanse? Hvor var representanter fra alle dem som har flyttet hit og som eksempelsvis har stått fram i Åndalsnes Avis og fortalt at de har gjort sine livs aller mest lykkelige valg? Hvor var noen av dem som har etablert virksomheter siden de kom hit og som sterkt har bidratt til vekstskaping og omdømmebygging? Hvor var de godt etablerte bedriftene, hvor var de levende bygdene og hvor var Romsdalseggen? Hvor var begeistringen rundt alt det positive som skjer her?

SELVFØLGELIG har Rauma, som de fleste andre kommuner her i landet, sine utfordringer. Store utfordringer. Men vi er ikke sjuk, vi har ingen epidemi, vi holder ikke på å drukne. Det er faktisk ikke slik at om det ikke skjer noe nå og med en gang, så kommer det til å gå nedenom og hjem. Vi utvikles ikke videre av et skremmebilde og i alle fall ikke gjennom polarisering i befolkningen.

EN SUKSESSFAKTOR er å få hele befolkningen ombord i skipet som fortsatt skal gå kommunen rundt. Her får vi snakket samme språk, får vi økt forståelsen for hverandre og vi får ikke minst en utvidet respekt for hverandres behov og oppfatninger. Vi skjønner lettere at maskinrommet må pusses opp før lugaren på dekk fire.

MANGE har forståelse for at det må gjøres et løft i Åndalsnes sentrum. Men ordene som brukes og budskapet som skal selges, må velges med omhu. Ikke minst må virkemidlene diskuteres og gjøres forståelige. Resultatene oppnås best ved å skape begeistring. Nylig var jeg til stede under et Innerveggentreff på Hotel Aak. Rundt 30 personer, nesten alle i tredveårsalderen, feiret med entusiasme den uformelle møteplassen mellom innflyttere og fastboende. Flere snakket om viktigheten av det å være ønsket og det å bli sett og det å bli hørt.

JEG MERKET meg Marvin Wiseths utsagn i forkant av årets Raumakonferanse; Dere har kommet lenger, mye lenger i Rauma enn i mange andre kommuner. Jeg har vel ingen grunn til å komme og sparke dere i baken sånn sett!

DET HAR tatt årevis å bygge fellesskap og samling om raumaidentiteten. Dette byggverket kan fort rives ned. Det har vi ikke råd til Herr Ordfører. Slike sår bruker mange år på å gro.

Stein Siem redaksjonsjef