I DISSE DAGER snur sola; det går mot lysere tider igjen. Ikke det; vi har nok å glede oss til, mange av oss, de nærmeste dagene. Det er nemlig tid for å senke skuldrene, tid for å la roen senke seg. Sola og at den snur får vi ikke gjort så mye med. Det vi kan gjøre noe med er å glede oss over at det et godt stykke ut på nyåret merkes at dagene blir lengre. I dag er det mørkt når vi går på jobben eller skolen - og det er omtrent like mørkt når vi beveger oss på hjemveien igjen.
DET VI OGSÅ kan gjøre noe med er høgtida som er like om hjørnet. I morgen tenner vi det fjerde og siste adventslyset. Lille julaften pynter vi treet og rekker å bli ferdige med det før «Grevinnen og Hovmesteren» atter en gang skal få oss i julestemning.
Ja, glem ikke å legge pinnekjøttet i vatn før den første julenatta senker seg over oss; kanskje også greit å sjekke at pinnekjøttet ikke har mugg...
JULA er spesiell; for undertegnede er dette er den sterkeste høgtida knyttet opp mot tradisjoner. Adventslysene i starten av desember, lys i den lille julegrana, fram med julestjernene og lysestakene i de samme vinduene som i fjor. Og året før der og der igjen. Litt ekstra tid til rengjøring og noen ekstra runder i butikker for å være sikre at alt er på plass når dørene stenges om ettermiddagen julaften. Er kålrabi, rødkål, mandelpotet, pinnekjøtt og ribbe på plass? Molta og kremfløten. Og akevitten som skal sørge for at fet julemat havner der den skal. Sølvguttene må gjerne få synge inn jula i år også før vi setter oss ned rundt det ekstra pynta bordet for å nyte årets måltid.
JULA er også tid for noen tanker om året som har gått; på julaften er det som vanlig nøyaktig ei uke til nyttårsaften. Hva har vi fått gjort i løpet av året som har gått? Jo da, mange vil nok også i år si at de synes det bare er noen få måneder siden vi gjort de samme ritualene som i år. Det er tid for å sette seg ned og verdsette livet; tenke gjennom det som vi hver eneste dag ser rulle over nyhetene fra land som Syria og andre verdenshjørner som har blitt hardt rammet av værgudene i året som har gått. Jeg for mitt vedkommende tenker hvert år på hvor heldige min familie har vært; det er over 200 personer som årlig mister livet i trafikken i Norge; det har heller ikke i år har rammet oss.
I ÅR VIL TANKENE PÅ JULAFTEN også gå til enken jeg intervjuet for ei ukes tid siden. Intervjuet står på trykk i dagens juleavis. Det å miste en av sine aller nærmeste, sin ektefelle, på denne måten er så hjerterått og vondt det bare kan få blitt. Det å fortelle barna at deres pappa er borte, for alltid, er like vanskelig. Camilla Rognerud vet at livet må gå videre. Det bare må det og hun har ei holdning og et perspektiv på livet som har gjort inntrykk på meg. Jeg traff henne bare fire dager etter at mannen omkom, i gågata på Åndalsnes. Jeg tok rundt henne, ga henne en klem og så husker jeg vel knapt hva jeg sa til henne.
DET Å BRY SEG OM ANDRE hører jula til. Det å sende julehilsen, det å vise omtanke gjør godt. Ikke bare overfor deg selv, men overfor dem du bryr deg om. I visjonen til kommunen heter det nå «Samarbeidsvillig - Ekte - Raus» - sistnevnte ord erstatter oppmerksom og kan forkortes til SER; det at vi SER hverandre. Det å vise raushet også i praksis er viktig hele året. For meg hører det i enda større grad til jula. Når alle skal være snille med hverandre.
God jul!
Lars Smisethjellredaktør