Åge Aleksandersen er heime i Trondheim når han ringer meg opp en våt tirsdagsmorgen.
Ramlet på scena
– Like sikkert som det blir sommer, så legger Åge ut på turné. Hvor mange har det blitt nå?
Åge ler.
– Ja, du spør. Siden Sambandet startet opp igjen har vi vært ute hvert år siden 2003. Men vi spiller bare fra juni til oktober, og så blir det litt fri inne imellom. Da drar jeg på Fjellværøya ut mot havet her og fisker. Men det er så jævla dårlig vær med kuling og regn nå.
Da vi snakker med ham har turneen akkurat startet. Åge sier at de to åpningskveldene i Tromsø var fantastiske.
– Og så var vi på noe som heter Eiker Rock i Mjøndalen nå på lørdag. Da gikk jeg på trynet da jeg skulle hoppe opp på noen høgtalerkasser. Det hele er et eksempel på gammel gubbe som leiker 19-åring. Det er ikke bra!
– Det er kanskje Sambandet-gitarist Skjalg Raaen som burde ta den jobben?
– Absolutt! Men det kan jo hende jeg prøver på det igjen, man vet nå aldri.
Spiller i timevis
– Du har skrevet over 400 låter, hvordan velger du ut konsertlista?
– Det går greit. En god del av låtene er slike sanger som folk vil ha, og så krydrer vi litt med nyere ting. Det er mer frustrerende når vi er på festivaler hvor vi bare får en times spilletid. Vanligvis ligger vi mellom to og en halv time til tre.
– Er det noen låter du bare vet du må ha med?
– Det er det. Jeg bør ikke kutte ut «Lys og varme,» «Levva Livet,» «Rio de Janeiro,» «Dains med Dæ,» «Suttekluten,» «Rosalita,» «Hold fast» og … nå vi er allerede oppe i en konsert på en time.
«Lys og varme»
Men Åge er klar på at sangen «Lys og Varme» står i en særstilling.
– Jeg pleier å si at ute blant publikum er det noen som har et sterkt forhold til den låten, enten nært grava eller nært vogga. Og det vet jeg fordi i gamle dager pleide jeg å få masse brev, nå er det på Facebook, spesielt om den sangen. Så den låten må jeg behandle med respekt.
– Den sangen er vel egentlig ikke din lenger?
– Nei, den har jeg mistet eierskapet til. Og det er det største en låtskriver kan oppleve.
Styrer sin egen Facebook
På Facebook har han 120 000 følgere, og det er han sjøl som skriver og er redaktør der.
– Jeg bruker en time hver dag på det, og svarer på en del meldinger. Og så er det sjølsagt noen tullinger man må slette. Det er også interessant for meg å se hva en sang kan bety for folk, og hvor mange tolkninger folk har av det jeg skriver. For eksempel er det mange som liker «24/12» som er en relativt ny låt, og den får jeg utrolig mange tolkninger av. Og det liker jeg.
Nøytronbombe og presidenter
– Når vi først er inne på tolkning: I låten «Berre Liv» synger du «Alt skal bestå/Huset mett å/Berre Liv.» Låten er skrevet i 1981. Det må da være nøytronbomba, en atombombe som ble designet for å drepe mennesker mens den sparte infrastruktur, du skrev om?
– Det var det. Den ble presentert som et framskritt. For meg var det et helt perverst foretak. Den sangen spiller vi faktisk på årets turne, for nå føler jeg at den har blitt sørgelig aktuell igjen. Jeg skvetter jo hver gang Donald Trump dukker opp på TV-en, ha ha. Og det sitter en fuling borte i Russland som tar rotta på alle, har jeg mistanke om.
– I «Levva Livet» sang du om atomkrig, Andropov og Reagan. Er den like aktuell?
– Den er aktuell, ja. Og jeg innrømmer at jeg i dag bytter presidentene ut med Putin og Trump. Sånn skal man egentlig ikke gjøre, for en låt er jo et tidsbilde av tida den ble skrevet i.
Kjeft og våkenetter
Albumet «Levva Livet» var starten på den mer seriøse Åge. I begynnelsen av solokarrieren var det derimot langt mer morsomme sanger om kviser, fotballidioter og ungdomsramp. Står han inne for de sangene i dag?
– Ja, det gjør jeg. Sånn var nå livet den gang da, he he. «Dains me mæ» (1982) var vel starten på å fokusere på litt andre ting. Og det er der jeg virkelig fant lyden min, sammen med Sambandet. Den er et lite vannskille. Når det gjelder de morsomme låtene, så er jeg ikke så veldig deppet, altså, he he. Men det er vel den type sanger jeg har fått desidert mest kjeft for da, ha ha.
– Fra og med «Levva Livet» blir det en del tema om bekymret far som ser ut av vinduet på barnerommet. Var du mye oppe om natta?
– Både og, men du må huske på at sånn var verden. Å vokse opp under den kalde krigen var ikke noe kjære mor. Og så hadde man atomskyen fra Tsjernobyl som kom inn over landet. Det falt meg bare naturlig å skrive om det.
Respekt for gamle gubber
Det er ingen tvil om at Åges karriere har hatt opp-og-nedturer, og få norske artister har vel mottatt mer motbør i pressa, spesielt i hovedstadspressa.
– I dag virker det som at du høster mest respekt. Er trikset bare å holde på lenge nok?
– Vi har jo tradisjon for det i Norge og behandle gamle gubber bra, he he. I en så lang karriere som min er det helt naturlig med svingninger. Men at det har stort sett vært positivt siden 2004 og fram til i dag skyldes nok først og fremst at jeg har med meg et fantastisk band. Og antallet unge som kommer på konsertene øker.
– Da jeg så deg live i fjor sto hele tre generasjoner står og sang med, det må da være kult?
– For meg på scena, ja. Men jeg tenker jo på disse stakkars barna som har blitt plaget med musikken min på bilturer på ferie og i heimen under oppveksten, ha ha.
– Åge er totalt umusikalsk
I 1984 kom albumet «Levva Livet» ut. Med sine 275 000 solgte eksemplar er den tidenes mestselgende norske album. Åge innrømmer han ikke var forberedt på den omveltningen den førte til i livet hans.
– På grunn av «Lys og varme» ble jeg også tillagt mange verdier og kvaliteter jeg ikke har. Men jeg er ikke en person som ser så mye tilbake. Jeg jakter jo fortsatt på DEN låten.
– Da du sto og underholdt venneflokken med å mime til Chuck Berry i soveromsvinduet i Namsos som barn, hadde du da trodd at du skulle sitte her og snakke med en journalist nesten 60 år seinere?
– Nei, overhodet ikke! Musikklæreren min kom faktisk heim til min mor for å fortelle, mens jeg hørte på, at «Åge er totalt umusikalsk,» ha ha.
