EN INNTRENGER truer norske villaksstammer. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris, også kalt laksedreperen, ble introdusert i lokale lakseførende vassdrag første gang i 1978. Parsitten kom via et lass levende laks fra Sverige. Via en avlsstasjon i Sunndal hadde den hengt seg på lakseyngel som ble satt ut i Hensvassdraget. Laksedreperen hadde inntatt Indre Romsdal.

ETTER HVERT skulle de andre lakseførende vassdraga i kommunen bli smittet, ett etter ett. Til sammen sju elver i tallet ble inntatt av gyroen, denne parasitten som må ha en vert for å overleve. Og verten er laksen; villaksen. Parasitten tåler nemlig ikke saltvann.

SIDEN GYROEN gjorde sitt inntog i Raumas fauna har antall verter blitt stadig færre. Men så lenge det er liv i vertskapet, er det alltids håp for parasitten. Heldigvis finnes det noen som har påtatt seg rollen som forkjempere; fiskere, elveeiere og andre som har tatt laksens parti i kampen mot inntrengeren.

PERSONER som har sørget for stamlaks, som har sikret avkom, gener som gjør at Raumas villaksstammer fortsatt er mulig å gjenskape. Etter hvert har de også fått stortingspolitikerne med seg. De har nemlig bestemt at gyroen skal bekjempes med alle nødvendige midler.

I DISSE DAGER gjennomføres det en storstilt aksjon for å berge lokale villaksstammer. Og så merkelig det enn høres ut må laksen i elvene tas av dage før en ny stamme kan bygges opp. Middelet som tas i bruk heter rotenon; et kjemisk sammensatt stoff, som dreper både parasitt og vertskap.

FORRIGE GANG vassdragene i kommunen gjennomgikk en rotenonbehandling var i 1993. Da var det mye motstand mot å bruke et middel «som tok alt liv». Siden den gang er motstanden sakte, men sikkert redusert i styrke. Litt på grunn av vedtak om bekjempelse som er gjort. Litt på grunn av ny viten. Litt på grunn av at ikke alt liv går tapt; men gjenskapes. Men kanskje aller mest med bakgrunn i fakta; per i dag finnes det ikke noe alternativ til rotenon om lakseparasitten skal utryddes.

FORTSATT SNAKKES det rett nok om at naturen må gå sin gang; at laksen etter hvert vil få resistens – kunne leve et liv sammen med gyroen. Hvor mange år dette vil ta er det ingen som vet. Ingen har heller viten til om det vil la seg gjøre. Det de vet er at om man gir blaffen i inntrengeren vil den for alltid forbli i elvene; i alle fall så lenge det finnes liv i en eneste vert.

DERFOR MÅ VI I DAG, etter min mening, akseptere at liv må utryddes for at nytt liv skal gis grobunn. Derfor må vi i dag hylle de som har kjempet villaksens sak, sikret gener som igjen kan skape vekst i lokale laksestammer – som nå plukker død fisk og håper på at de neste årene etter neste rotenonbehandling skal se levende fisk; uten drepende parasitter.

DET ER MAKABERT å snakke verdiskaping i tilknytning til den dødbringende aksjonen. Men det er nettopp verdiskaping villaksen vil gi. Ei frisk Måna, Innfjordselv eller Rauma – ei levende Isa, Glutra eller Istra. Det er dette fiskere; det være seg lokale eller tilreisende, ønsker seg. Det er dette som gjør at det legges igjen penger i butikker og overnattingssteder; millioner; flere titalls millioner. Men aller viktigst er det at villaksen sikres ei framtid; uten dødbringende inntrengere.

Øystein Talberg, journalist.