Det er lett å høre at Ingrid har bodd lenge i Sverige. Inne imellom raumadialekten hører man en blanding av både svensk og sunnmørsk. Førstnevnte fordi hun har bodd i Sverige siden 1994. Sistnevnte fordi hun bodde i Ålesund til hun var 11. Da flyttet familien og hun til Åndalsnes fordi faren skulle overta odelsgården på Flatmark.

Fikk betalt

Hun er hjemme tre ganger i året, og noen dager etter RaumaRock møter vi henne for en prat under årets sommerferie.

– Jeg bestemte meg for å bli veterinær etter at vi hadde utplasseringsuke på ungdomsskolen. Da var jeg hos veterinæren i Rauma.

Etter endt videregående ble det derfor veterinærstudier og siden det var mangel på plasser i Norge fikk hun dekket oppholdet ved universitetet i Uppsala av norske myndigheter.

– Tatt i betraktning at jeg så langt har blitt i Sverige, og aldri har praktisert i Norge, var nok det en dårlig deal for gamlelandet, sier hun og ler.

Doktor

Veterinærutdannelsen er i utgangspunktet fem og et halvt år. Men Ingrid nøyde seg ikke med det.

– Jeg disputerte og fikk doktorgrad i 2011. Etter det ble jeg dosent ved i kardiologi ved universitetet og jeg har blitt europeisk spesialist i indremedisin og kardiologi for katter og hunder. Til sammen har jeg studert i fjorten år, men ikke sammenhengende. Jeg har hele tiden jobbet på klinikk og som veterinær. Så det ble mye lesing i helger og på kveldene.

Hjertespesialist og sjelesørger

– I Vesten har vi de siste åra hatt en holdningsendring rundt dette med dyr. For mange er de regelrette familiemedlemmer. I tillegg har man brukshunder, som politihunder, førerhunder og liknende, som det brukes mye penger, tid og ressurser på. Da er det viktig at de er friske. Veterinærer har derfor begynt å spesialisere seg mer og mer, slik som leger gjør for mennesker.

Men hun legger til at de gjøre det selvsagt innenfor rimelighetens grenser.

– Det er ikke slik at vi skal holde liv i dyrene for enhver pris. Man må alltid vurdere om dyret vil få et bra liv etter en eventuell behandling. Det er heller ikke noe poeng i å utsette dem for unødige lidelser.

Hun sier at alle avgjørelser tas i samråd med eierne.

– I enkelte tilfeller er dyret som barnet til eieren. Kanskje vil de bli sittende alene igjen om man finner ut at det beste er at dyret får avslutte livet. I en slik jobb er man også derfor ofte sjelesørger.

Foreleser

I dag er hun førsteamanuensis ved universitetet i Uppsala. Her foreleser hun for studenter, driver klinikk og utfører forskning. Hun er også internasjonal foredragsholder om hjertesykdom hos hunder.

– Mange har det inntrykket at det er mer hjertesykdom hos dyr i dag, men det er mer det at vi har blitt flinkere til å oppdage det. Det vi forsøker å finne ut er årsaken og hvordan vi best kan behandle dem.

Hun er også ivrig på å få fram at det at eieren får høre at hunden deres har hjertefeil ikke nødvendigvis betyr at hunden er syk.

– Mange dyr lever helt fint med en bilyd på hjertet, for eksempel. Det å være ekspert på dette går like mye ut på å vite når man ikke skal gjøre noe, som det å vite når man må behandle. Hunder og eier skal og kose seg som normalt, selv om hunden har fått konstatert noe med hjertet. Klart, er det akutt hjertesvikt, så må dyret til behandling. Men etterpå skal man forsøke å la dyret leve så normalt som mulig.

Elsker det

Hun elsker jobben sin og forteller med stor innlevelse.

– For det første er kombinasjonen av medisin og dyr fantastisk interessant. Dernest er det en variert jobb. Ingen dager er like, og man vet aldri hva som vil dukke opp.

Og så liker hun alle menneskene hun møter.

– Bare det å gå opp til Nesaksla i dag med to hunder g jorde at jeg kom i kontakt med haugevis av mennesker. Å eie dyr er helsebringende og sosialt!