Der den ene har klatret til topps på verdens høgeste fjell, er den andre blant topplederne i fotballverdenen. Til tross for forskjellene dem imellom, er Stein P. Aasheim og Kjetil Siem to eventyrere som sammen har lagt grunnlaget for Romsdalens festivaleventyr.

– Jeg hadde en idé om en festival som tok i bruk fjella i Romsdalen, men jeg skjønte at dersom noe slikt skulle kunne realiseres måtte jeg få med meg Stein. Så jeg ringte til han og broren min Arnt-Øyvind Siem. De ble begge med på ideen, sier Siem.

Tanken om en fjellfestival i Rauma møtte imidlertid ikke noen unison jubel da de begynte arbeidet med å gjøre ideen om til en realitet.

– Vi kan trygt si at vi møtte litt motstand i starten, og da kunne vi hvert fall ikke gi oss, så vi fortsatte, sier Siem mens han siterer det velkjente Gandhi-sitatet «first they ignore you, then they laugh at you, then they fight you, then you win».

For verken Siem eller Aasheim er spesielt kjent for å gi opp, og i juli 1998 så den aller første utgaven av Norsk fjellfestival dagens lys. I forkant hadde diskusjonen om navnet på festivalen versert.

– Jeg hadde hatt en tanke om en fjellfestival lenge, men i mitt hode var det nok naturlig å kalle den Romsdal eller Rauma fjellfestival. For Kjetil kunne nok navnet ha vært Verdens fjellfestival, humrer Aasheim.

– Vi måtte ta eierskap til at det var den første fjellfestivalen i landet og at den skulle være i Romsdalen, så da landet vi til slutt på Norsk fjellfestival, legger Siem til.

Fire hundre mennesker deltok på det aller første arrangementet; fottur fra Trollstigøra til Stabbeskaret med Vegard Ulvang i spissen.

– Det var knallvær, trafikkaos og lange køer, men helt fantastisk. Vegard Ulvang rappellerte fra Stabben. Ikke hadde vi med oss Røde Kors og ikke hadde vi tenkt på sikkerhet. Det var et under at det gikk bra med alle, mimrer Aasheim.

– I starten trodde vi det var viktig å ha med kjente navn som trakk folk, og kanskje var det viktig. I tillegg til Ulvang, hadde vi blant annet med Erling Kagge og Arne Næss sr. som trekkplaster, legger han til.

– Tjue år seinere er Norsk fjellfestival det viktigste og største enkeltarrangementet for mennesker som setter pris på fjell og friluftsliv her i landet. Jeg er sikker på at mye av det som har skjedd i Rauma i etterkant med kommunevisjon, Tindesenteret, Romsdalseggen, Romsdalstrappa og Via ferrata har blitt hjulpet av bevegelsen som ligger i fjellfestivalen, sier Siem, mens Aasheim tilføyer:

– Det er kanskje litt pompøst å si, men jeg tror også at festivalen har vært et viktig bidrag til kommunens identitet og innbyggernes tilhørighet til fjell og natur. Dette kom tydelig fram under arbeidet med kommunevisjonen da kommunens egne innbyggere etter en lang demokratisk prosess med folkemøter – og avstemninger støttet en naturgledevisjon. Jeg håper også at det lokale næringslivet har sett verdien av festivalen.

Fjellkulturen

– Kulturen knyttet til natur har forankring i lang tradisjon i Romsdalen. Dette er ikke noe Kjetil og jeg og en liten gjeng har dratt i gang, sier Aasheim.

Sjøl som fjellfestivalen har vokst seg stor, naturgledevisjonen er godt etablert og turistene strømmer til Romsdalen, mener Siem at det samtidig er viktig å tenke på utvikling. Og det er når temaet kommer til utvikling av fjellheimen at forskjellen mellom de to festivalfedrene kommer tydeligst fram. For der strategen Siem gjerne ser at det blir bygget gondolbane opp Aksla og gangveg til Stabbeskaret, stiller puristen Aasheim seg noe mer skeptisk til flere naturinngrep.

– Jeg må innrømme at jeg har blitt litt rundere i kantene de siste 20 åra. Det må gjerne bygges gondol. Det er ikke noe jeg blir opprørt av lenger. Men jeg forstår ikke hva som er det store med en gondolbane, sier Aasheim og påpeker at det «store» fra hans synspunkt vil være å realisere innholdet i visjonen på en mindre skala uten inngrep.

– Det er mye større og tøffere å ta tak i visjonen slik som for eksempel Ida Siem og Bjørn Kruse gjør med Romsdal lodge og gaiding i fella. Jeg synes det er lite kreativt når noen mener det er naturglede å legge asfalt på Litlefjellet. Utvikling bør ikke være ensbetydende med gravemaskiner og flotte tall på et excel-ark, framholder Aasheim.

Siem sier seg enig med Aasheim i at asfalt på Litlefjellet ikke er å tenke stort. Han påpeker likevel at opplevelser ofte er forbundet med utviklingen av infrastruktur.

– Vi har uendelig mengder fjell og muligheter som kan utnyttes med mer infrastruktur. Både Trollstigen, vegen innerst i Venjesdalen eller Rampestreken er på ulike nivå naturinngrep. Denne typen naturinngrep kan likevel være motivasjon til bedre naturopplevelser og får folk ut i naturen. Tilrettelegging og opplevelse hører sammen, sier Siem og understreker at det er likevel er viktig med håndbrekket fra de med lue og anorakk.

Sveits

– Jeg bor nå i det fantastiske fjellandet Sveits, men i noen områder har de her rett og slett voldtatt naturen. Derfor er balansen mellom de som vil bevare og de som vil kjøre på helt essensielt for utviklingen. Det er kanskje nettopp denne forskjellen og balansen mellom Stein og meg som bidro til at vi fikk til en festival. Forskjeller er helt ufarlige. Jeg er like glad i Stein sjøl om han er imot 90 % av mine meninger når det gjelder fjell, sier Siem med et smil.

Etter seks år i fjellfestivalen fant Siem ut at det var på tide å trekke seg ut.

– Skulle festivalen utvikle seg, var det viktig at jeg gikk ut. Det er en viktig egenskap som gründer, at man trekker seg i tide og lar andre ta over. Det er noe annet med Stein som på mange måter er et fjell i fjellet, sier Siem som siden har vært deltaker på fjellfestivalen, i tillegg til å lede enkeltarrangementer som da han delte ut Årets fjellgeit til nettopp Stein P. Aasheim i 2008. Men også Aasheim har forsøkt å trekke seg tilbake de siste åra.

– Jeg har følt meg litt som en sjuende far i huset etter hvert, men jeg bidrar gjerne i den grad det er ønskelig med styrearbeid, kontakter og innspill.

Sjøl om det nå sitter andre ved festivalroret, har begge to klare formeninger om hva de neste 20 åra med fjellfestival bør inneholde.

– Det hadde det etter min mening vært kult med et større samarbeid med RaumaRock og kanskje en kombinasjon mellom festivalene, sier Siem og viser til at 3000 mennesker tok turen til toppen Nesaksla for å høre på DiDerre under RaumaRock i 2017.

Samarbeid

– Tenk om festivalene kunne gått likt, utfylt hverandre eller om RaumaRock kunne levert noe til fjellfestivalen og motsatt. Det er to ufattelig forskjellige festivaler, men det er stort sett de samme folka som går der av de lokale. Det er ikke noen motsetning å være interessert i musikk og samtidig i fjell.

Aasheim etterlyser på sin side et større fokus på forvaltning av fjellet, heller enn å fly musikere på fjelltopper.

– Det er helt riktig for Raumarock, men helt feil for fjellfestivalen å bruke helikopter for å frakte artister i fjellheimen. Jeg skulle ønske at festivalen kunne bidra til å sette fokus og påvirke i aktuelle problemstillinger knyttet til forvaltningen av fjellet, for eksempel med arrangement og debatter knyttet til utbygging av hytteområder og grensene for tilrettelegging av stier. Dette er aktuelle tema både lokalt og nasjonalt. Sjøl om dette ikke er publikumsarrangementer, kan det bli lagt merke til utover kommunegrensa, sier Aasheim og viser til da fjellfestivalens kåring av den beste norske fjellboka gjennom tidene førte til oppslag på forsida av Aftenposten og spredning til alle landets aviser gjennom NTB.

– Vi må tørre å dra i gang arrangement som ikke nødvendigvis trekker de store massene, slik som eksempelvis samtaler i fjellet der navn som Kåre Willoch, Jens Stoltenberg og Nina Jensen har diskutert viktige temaer.

– Men det må ikke bli for smalt, skyter Siem inn. Han framholder at fjellfestivalen gjerne må bli en slags høringsinstans i spørsmål knyttet til bærekraft og fjellutvikling, men at dette er en oppgave som må settes til styret eller en arbeidsgruppe.

Om det gjøres på den ene eller andre måten, er begge to enige i at det viktigste med fjellfestivalen har vært og er å få folket ut i fjellet.

– Min største seier med fjellfestivalen var da dattera min valgte å ta med seg 30 venner for å feire 18-årsdagen i Romsdalen, og ikke på Bølgen og Moi i Oslo. Seinere har flere av vennene kommet tilbake for å stå på ski i Romsdalen nettopp på grunn av den bursdagen, forteller Siem.

– Sjøl om enkelte mener at naturen tar for stor plass i kommunen, tror jeg at alle kan være enige om at Fjellfestivalen har bidratt til både små og store forskjeller for at folk tar turen ut. For det har vært viktig for oss å inkludere alle. Noe av det artigste jeg har vært med på var da vi inviterte en gruppe pakistanere for å gjennomføre den første pakistanske bestigningen av Bispen. Jeg er stolt over å ha fått være en del av denne festivalreisen sammen med styret, fjellførere, deltakere og ikke minst det fabelaktige frivilligkorpset som har vokst fram, sier han.