Leserbrev

Borger i bedehusland

Samlingspunkt: Søndagsskolesamlingene ble holdt i lillesalen på Isfjorden bedehus.  Foto: Privat

Leserbrev

Jeg var ungdom på 80-tallet. Det kristelige organisasjonslivet stod sterkt i Rauma. Foreldrene mine var kirkefolk. Likevel var det naturlig at jeg var med også i andre sammenhenger: Søndagsskole, guttemøter, samlinger på bedehuset og ungdomskor. Svært mye av barne- og ungdomstida mi ble tilbragt der.


Kosberg: En arena der jeg fikk utfordre meg

Bedehusmiljøet han vokste opp i har formet ham som menneske –på godt og vondt, sier han.


Søndagsskolen

Samlingene ble holdt i lillesalen på Isfjorden bedehus. Barna kom fra hele den vide bygda. Av lærerne husker jeg Halfred Bredeli, Bjarne Bredeli, Bjørg Helgetun og Selma Moldsvor best. Alle var gode formidlere. Det er likevel Selma jeg husker som selve søndagsskole-læreren . Hun fikk Kulturprisen for denne innsatsen. Ingen kunne gjenfortelle bibelfortellingene som Selma. Hun hadde en tilstedeværelse, et blikk, som gjorde at jeg lyttet med åpen munn. Stilen hennes var akkurat så personlig at det pirret oppmerksomheten. Håret danderte hun i en «misjonsrull» like over kragen. Når vi skulle synge, sjekket hun toneleiet ved å sette an en enkelt tone. Stemmetonen ble utført med en særegen vibrato. Jeg oppfattet dette mikroforspillet som en del av sangen. Selma var en flanellografvirtuos. Hun visste når ordene måtte forsterkes av bilder. God timing ville vi kalt dette i dag. Uten andre virkemidler enn filtfigurer og seg selv, skapte hun fascinerende øyeblikk.

Jentemøtebasar: Loddsalg og trekning helt til slutt.  Foto: Privat

Selv om samlingene var uformelle, hadde de en struktur. Vi sang, og i adventstida tente vi lys. Trosbekjennelsen og Fadervår var faste innslag. De første årene ble de gamle formene brukt: «Helliget vorde», og «kjødets oppstandelse». Jeg tror de nye ble tatt i bruk da de kom, men dette varierte nok fra lærer til lærer. Det er ett element jeg husker spesielt godt: Vi sang bestandig salmeverset «Skriv deg Jesus på mitt hjerte». Jeg forstod ingenting av teksten. «At ei lyst, ei heller smerte deg formår å slette ut.» Dette var lyder for meg. Likevel elsket jeg disse ordene. Det gammelmodige, dette som bare de voksne forstod, det klang i sinnet mitt. Kanskje er det ikke så viktig at alt blir forstått?

Det hendte søndagsskolen fikk besøk av gjestelærere. De var gjerne omreisende emissærer. Noen av dem passet til å snakke til barn, andre ikke. Svært unge mennesker har begrensede forutsetninger til å begripe at de må «vende om». Noe overgrep var det vel ikke, men det var uansett fint å få Selma tilbake.

Guttemøte

Bestevennen min Øystein hadde fire søsken. De var ei jente og fire gutter. Mamma Nancy mente det måtte være en grunn til at hun hadde fått så mange gutter. Hun startet derfor opp med guttemøter. Ofte var møtene hjemme hos henne, men av og til var vi hjemme hos med-lederne hennes. I tillegg til andakt og sang, pleide vi å perle, eller lage ting av hobbymaterialer. Jeg var ikke så glad i dette. Jeg var for lat til å følge oppskriften. Det jeg laget ble heller stusslig. Avslutningen var festligere: Utlodning! For å jevne ut vinnersjansene, fikk man ikke kjøpe lodd for mer enn fem kroner. Premiene var rosinesker, fargeblyanter og en og annen sjokolade. Spenningen var reell, utlodningen utløste tårer og jubelrop. Samlingene hos Nancy hadde en X-faktor: Hun eide en staselig gyngestol med trekk av nervøst fløyel. Det var om å gjøre å kapre denne stolen. Som nærmeste nabo hadde jeg gode vinnersjanser i dette «lotteriet». Ulempen var at jeg ble «stuck» resten av kvelden. Forlot jeg stolen, ble den straks okkupert av noen andre. Noen møter fikk jeg ødelagt fordi jeg ble tissetrengt, men valgte bort dobesøket for å beholde godstolen.

Møter på bedehuset

Fra ungdomsskolealder gikk jeg på Isfjorden bedehus. Jeg er usikker på hva som dro. Det var ingen forventning hjemmefra om at dette var noe jeg burde. Jeg var heller ikke overbevist om at det var bra for meg. Kanskje betød det litt at jeg fikk spille til allsangen. Dette ga meg en funksjon, og godord vanket det også. Vi ble godt tatt imot av de eldre. De kritiserte ikke vår uferdige framferd. Mange hadde opplevd vekkelsen etter krigen. De var trofaste, og håpet å oppleve vekkelse en gang til. Samlingene var ofte organisert som møteuker. Predikanter var sendt ut av Misjonssambandet, Det Vestnorske Indremisjonsforbund, eller Misjonsselskapet. Emissærene bodde hos trosfeller. Møterekken kunne forlenges hvis det var tegn til åndelig vekst. Da var det om å gjøre å så mens jordsmonnet var godt.

De fleste predikantene var dyktige utfra formens premisser. De lette ikke etter ordene! Ingen brukte manuskript. Disposisjonen lå som en kjøl for talen. Derfra virket det som de baserte seg mye på Helligåndens hjelp. Emosjonene fikk rikelig plass. Ord ble ropt ut, lommetørkleet kom fram. Tok talen en slik vending, kunne det bli langvarig. Mange ganger virket det som om predikanten gikk inn for landing, men så ga han seg selv en ny assosiasjon. Da bar det videre i minst ti nye minutter. For en unggutt kunne det være vanskelig ikke å vise irritasjon når medlytterne la ansiktet i stadig mer lyttende folder. Forkynnerne var oftest godt plassert i en konservativ tradisjon. Bibelsynet tilsa at teksten skulle forstås heller bokstavelig. Synden ble tydelig utmeislet, kanskje for at nåden skulle framstå desto mer nødvendig. Vi ble advart mot «billig nåde». Det hendte at Luthers tese «Nåden alene», var på vikende front. «Det er ikke bønnen det kommer an på, det er bederen».

Sosialt: Dette bildet er fra en yngresutflukt til Søvika i 1992.   Foto: Privat

Også på Isfjorden bedehus ble det bedrevet endetidsforkynnelse. Utvalgte passasjer fra Johannes’ Åpenbaring ble krysskoblet med skremmende samtidsfenomener: Jordskjelv, økonomiske kriser, samlivsformer og politikk. Alt kunne tolkes og ble tolket som tegn på at Dommedag nærmet seg.

Bønnemøtene stod i en egen posisjon. Deltakerne ba høyt om hva de ville. De inderligste knelte. Ofte ble bønnene ledsaget av tilslutninger: «Jesus», «Ja, ja, jaa». Dette var både kleint og spennende. Det lå noe inkluderende i at vi fikk være tilstede. Dette var for «innsidere». Men det var ubehagelig å se mennesker forandre seg. Det opplevdes som for intimt. Bluferdigheten ble utfordret når deltakerne formulerte at de var uverdige syndere. Nytelsen de viste, gjorde meg usikker. Det hendte jeg ba selv. Jeg kunne frasene, sjargongen. Så hvorfor ikke? Jeg husker ikke hva jeg sa. Sannsynligvis var det noe jeg ikke hadde tenkt ut selv.

Hvis bønnemøtene var for kjernetroppene, var basarene for hvem som helst. Barnebasaren var størst. Hit kom Olga på nitti, hit kom presten, hit kom «rampen». Ofte var det et svare spetakkel. Snøballkrig og ballspill ble tatt med inn i gangen. Bønnemøtenes frommeste deltakere løste utfordringene på nokså kontante måter. Inne i salene var det mye hyggeligere. I lillesalen ble det servert kaffe fra kanner med rund tut og plaststrimler rundt håndtaket. Langs scenekanten skrev betjeningen lodd til hendene ble ømme. Bakerst var det lang kø til «tombolaen». Her trakk man lodd fra en hjemmelaget loddrulle. Vant man, kunne man velge gevinst på direkten. Hovedtrekningen foregikk sent på kvelden. De første gangene fikk jeg ikke lov til å være der så lenge. Hovedtrekningen ble noe mystisk, nesten uvirkelig. Og den var noe for seg selv. I reneste Reodor Felgen-stil hadde Moldsvor senior konstruert en trekningsmaskin. Den var av tre, og bestod av kuler, kamre og fargekombinasjoner. Dette var Selmas store stund. Hun ristet, fortalte, gjorde noe ut av det hele. Selma trengte ingen trommevirvel! Noen av gevinstene var virkelig fine. De voksne holdt fruktkurven for å være gjevest. Men for guttungen på fire år var det bare en gevinst som betød noe: Den kjempestore lastebilen i plast. Hele kvelden hadde han svermet rundt bilen. Han maste på faren om å ta flere lodd. Faren hadde strukket seg langt, og nå var det så godt som sikkert: Lastebilen skulle til øvre Kavli! Da bilen likevel gikk til en annen, overlykkelig gutt, kom fireåringens nødrop fra hjertet: «Bilen min!»

Musikken

På bedehusene ble jeg kjent med den evangeliske sangskatten. På Isfjorden bedehus fantes to levedyktige kor: Isfjorden kristelige blandakor, og Isfjorden kristelige mannskor. Edmund Søvik var dirigent. Hvordan låt det? Jeg tror det klang fint. De sang ut, de sang for en grunn, de mente det de sang! Korene tilførte møtene en ekstra dimensjon. En gang i året dro de på sangerstevner. Jeg husker et stevne på Aukra, og et i Solemdalen. Sanggleden og Jesus stod i sentrum. Det var morsomt å se dirigentenes ulike stiler. Ingen hadde noe særlig musikkutdannelse, de løste oppgaven på sine personlige måter. Under fellesnumrene likte jeg å finne igjen «mine» sangere. Ofte var det Helge Kjøll som dirigerte felleskoret. Han var en karismatisk dirigent, dro liksom vellyden ut av sangerne med ren viljestyrke.

Felleskor: Felleskoret fotografert under en påskekonsert.  Foto: Privat

Etter hvert begynte korene å slite med rekrutteringen. En periode innlemmet man sangere fra Åndalsnes og andre bygder i Rauma Misjonskor. Men også denne konstellasjonen døde av ren åndenød. En sterk og stolt sangtradisjon var borte.

Men bedehusmusikken var mye mer enn korsang. På Åndalsnes gjorde Ella og Odd Hegle en stor innsats. De sang duetter til Ellas pianoakkompagnement. De var flinke! Begge hadde store stemmer, og de var samkjørte. Stilistisk lå de midt i bedehus-sjangeren: Melodiøse sanger basert på hovedtreklangene. Ella og Odd var et begrep. De spredte mye glede gjennom musikken sin. I Isfjorden var det ofte Gerd Dahle, Edmund Søvik eller Johannes Kosberg som spilte. Foregikk møtene i lillesalen, hendte det at Johan Moldsvor spilte orgel. På Åndalsnes var det gjerne Ella Hegle eller Erna Melbø som trakterte tangentene. De fleste spilte fra «Melodiboka». Få av dem foretrakk, eller mestret, besifringsspill. Alle hadde de sin måte å spille på: Noen likte brutte akkorder, andre spilte enkelte vers en oktav opp. Alle disse trofaste musikerne gjorde en viktig jobb for å forvalte den kristne sangtradisjonen.

IMU-koret

IMU-koret (Indremisjonens ungdomskor) var den kristelige sammenhengen som betød mest for meg. Koret samlet ungdommer fra indre Romsdal. Vi øvde en gang i måneden. Fra Holmemstranda i nord, Isfjorden innerst, Øverdalen i øst, og helt ut til Daugstad i sør kom vi for å synge og for å bli oppdratt i den kristne forsakelse og tro. IMU-konseptet var hardcore kristelig. Sangtekstene var forkynnende, og øvelsene rommet omfattende andakter. Treffene ble avsluttet med møte på bedehuset. Kameratskapet var sterkt, referanserammene de samme. Noe smilte alle oppgitt over, andre ting var vi uenige om. Ganske tidlig ble jeg korets pianist. Dagfinn Nesje hadde rollen før meg. Dagfinn var full av musikk! Han improviserte lekre arrangementer. Jeg hadde en annen bakgrunn, mer klassisk. Besifringsspillet mitt var, skal vi si, i støpeskjeen. Jeg sa likevel ja til å spille. Jeg lærte å akkompagnere, og fikk erfaring med å lede allsang. IMU-koret ble en arena der jeg risikofritt prøvet og feilet. Mange av kirkemusikerens hverdagsferdigheter lærte jeg der. Koret hadde fire forskjellige dirigenter den tida jeg var medlem: Reidar Rødstøl, Paul Rødstøl, Asbjørn Sæbø og Astrid Holm. Jeg kom godt ut av det med alle. Senere har jeg forstått at jeg hadde godt av dette: å operere et trinn under, musikalsk sett.

Oppsummering

Hvordan har ungdomsårene på Raumas bedehus preget meg? Jeg må være så ærlig å si at jeg bærer med meg en del agg. Den konservative, ufaglærte teologien jeg møtte, eksponerte meg for mye skråsikkerhet, mange innvendinger mot vanlige måter å leve på, mye enten/eller-tenking. Det bokstavtro skriftsynet fikk meg en periode til å gjenta ting om likekjønnet kjærlighet og kvinners prestetjeneste som jeg nå mener ikke kan stemme. Dette vil jeg gjerne be om forlatelse for. Gjennom en svært normativ forkynnelse ble vi indirekte advart mot å tenke selv. I dag mener jeg dette var en sterkt beklagelig praksis. Lederne i de kristelige organisasjonene burde justert sine ansatte i retning av en mer undrende omgang med Bibelens mangfold. Men tida som borger i Bedehusland har også lært meg verdien av felles innsats, trofasthet mot egne idealer, samt fortrolighet med en viktig del av den kristne musikkarven. Årene på Raumas bedehus er blitt en del av meg, på godt og vondt. Slik er det, og det ville jeg ikke forandret, om jeg kunne.