Buss for tog, buss for buss – og tilbake på toget. Vi har alle hørt regla, opplevd det selv eller overhørt andre, irriterte passasjerer som ikke var fornøyde med turen. Og nå skjedde det igjen. For dusinvis av reisende.

På grunn av ekstremvær og bru-kollaps i Gudbrandsdalen er det buss for tog på strekningen Lillehammer-Dombås. Vy har overtatt SJ Nords passasjerer med retning Trondheim, og akkurat det «samarbeidet» kunne knapt gått dårligere.

Søndag ettermiddag skulle bussen forlate stasjonen på Lillehammer 15.38, med ankomst Dombås skyssterminal 17.55. Neste strekning til Åndalsnes sto oppført klokka 18.42, som i utgangspunktet ga passasjerene 47 minutter på å rekke overgangen.

God tid, tenkte alle om bord, selv i stiv kuling. Stubben fra nede ved Dombås senter og opp til togstasjonen er jo ikke altfor krevende, om du har helsa på stell, men etter hvert som bussen turet av gårde så vi at tida til neste tog begynte å gå fra oss.

10 minutter før ankomst Dombås, nesten en halvtime på overtid, tar vi tak i bussjåføren og spør om vi i det hele tatt rekker det. «Ja, da, det går fint», får vi til svar, men å svinge oppom togstasjonen var det ikke råd om. Vi måtte pent gå, alle som en, unge som gamle. Bussen måtte videre, uten å ta hensyn til passasjerene. Elendig kundeservice.

Panikken blant den eldre garde spredte seg fort, og som du kan se av bildet over var det grunn til det. Ei dame på over 90 visste ikke sine arme råd da Vy-bussen ble ute av øyesyn, men var heldig og fikk slenge seg med i en taxi.

Tenk det; taxi. For dette? For å rekke et tog ned Romsdalen, fordi Vy ikke gadd å legge inn ei ekstra sløyfe på 500 meter?

Vy, dette er håpløst. Dere reklamerer med at det skal være enkelt å reise grønt, men enkelt er ikke et ord vi forbinder med denne opplevelsen.

Det var alt annet enn enkelt, og selv om vi forstår at dere har en tidstabell å overholde, ville ikke 3 minutter ekstra utgjort en forskjell når dere allerede var 30 minutter på overtid.

Flere av passasjerene vi kom i kontakt med var mildt sagt sjokkerte over behandlinga de fikk, og den støttes.

– Trond A. Alund, redaktør