Skrevet av Eva Rose Furmyr
Aldri i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at jeg, evig rastløse Eva Rose Furmyr, noen gang skulle si ordene «jeg bor i Isfjorden».
Jeg har bak meg 25 år som fotograf med base i Oslo. Nå som spesialisert fødselsfotograf og doula med oppdrag både i inn- og utland, har jeg etter korona sett at jeg ikke nødvendigvis trenger å bo i Oslo.
Etter mange koselige opplevelser på min families gård i Isfjorden, har tanken om å flytte til Isfjorden modnet. Jeg og min ektemann har sett muligheter og potensial med tanke på våre interesser og gleder over aktiviteter i flott natur. Spesielt har området oppe i skogen som familien har hatt som en grillplass fascinert oss. Nå har vi faktisk solgt i Oslo og flyttet til Isfjorden, kjøpt oss hus i Liabygda siden vi håper å kunne skape en aktivitet rundt denne grillplassen på vår families gård i Isfjorden.
Sammen med familien har vi lagt frem våre tanker for Rauma kommune, sendt inn søknad om løyve til planlagt aktivitet, og det har vært synfaring i området med deltakere fra statsforvalter og kommunen.
Nå foreligger negativ tilråding fra kommunedirektøren, og i morgen skal politikerne se på saken.
Aktiviteten er planlagt i gårdens utmark uten at dyrka områder blir berørt, men nærhet til Brevikselva har medført at statsforvalter og kommunedirektør ikke vil akseptere vår søknad. Argumenter som går igjen er; privatisering av utmark, flomfare, økt erosjon, aktivitetene kan ha negativ effekt på fiskeriet i elva og så videre.
Vårt håp til politikerne er; Se nøye på vår søknad – kan det være mulig at vi med noen justeringer av våre planer kan få aksept for litt sporadisk aktivitet i området noen få uker i løpet av en sommer? Det er kun snakk om eventuelt små grupper på maks 15 personer?
Skal det være så vanskelig å skape en enkel og liten aktivitet her i Rauma, er det lite fristende å se for seg en fremtid her.