Skrevet av Roger André Tangen

I november 2020 skrev jeg et innlegg i Åndalsnes Avis under tittelen «Rauma er ikke verdens beste kommune for naturglade mennesker». Det gjorde jeg på bakgrunn av vurderingen som Rauma hadde fått i «Naturkampen»; en årlig undersøkelse gjennomført av Sabima. Der ble landets 365 kommuner rangert etter hvor godt de beskytter og satser på naturen, basert på tall fra Statistisk sentralbyrå, Miljødirektoratet og kommunenes egne svar.

Velger man å forstå naturglede som et engasjement for naturens egenverdi og de enorme tapene av naturmangfold som vi opplever, viste det seg at Rauma slett ikke er verdens beste, ei heller Møre og Romsdals beste kommune for naturglade mennesker. Rauma endte på en 270. plass nasjonalt, og som nummer 20 av 27 kommuner i Møre og Romsdal. I etterkant har vi kunnet lese tre nye utgaver av «Naturkampen» og alle underbygger min påstand fra den gang.

Greit, det er noen positive trekk også og Rauma har løftet seg noen plasser. I 2023 endte kommunen som nummer 209, og nummer 11 i Møre og Romsdal. En økning i beløpene som brukes på naturkompetanse blant kommunens ansatte og noe penger til planarbeid kan ha bidratt til dette. I tillegg oppnår Rauma en god score knyttet til dispensasjoner ettersom det gis få byggetillatelser i strandsonen og at det ikke gis tillatelser til nydyrking av myr. Dette er positivt. Likevel kommer man ikke bort fra det faktum at Rauma for fjerde året på rad vurderes til å være en heller dårlig kommune for naturen. Kommunens visjon fremstår mer som en livsløgn.

Vi har alle forstått det nå. Naturen forsvinner i et vanvittig tempo, og det er arealendringene vi mennesker velger å gjøre som utgjør den største trusselen. Rauma får derfor særlig kritikk for sin manglende satsing på naturen. Blant annet kritiseres kommunen for at det reguleres mer areal til utbygging enn det som tilbakeføres til naturformål, noe som bidrar til direkte tap av det raumasamfunnet forteller seg selv at de er så glade i. Rauma har heller ikke utarbeidet reguleringsplaner for naturvern, en kommunedelplan for naturmangfold eller et forankret mål om arealnøytralitet. I tillegg vurderes Rauma blant de verste kommunene i landet ettersom planarbeidet fremdeles baserer seg på en arealplan fra 2003(!).

Man kan derfor med stor sikkerhet si at arealdisponeringen i kommunen preges av dårlig kontroll og gammel kunnskap uten at dagens innsikt i naturens tilstand, verdi og tåleevne tas med i vurderingen. Trolig er den også preget av flere private reguleringsplaner og dispensasjoner fra utdaterte planer. Ser man på oversikten over planlagt nedbygde områder i Rauma er det først og fremst områder regulert til fritidsbebyggelse som «spiser opp» naturen. Hele 3,3 kvadratkilometer er satt av til dette. Den viser også at Rauma har satt av betydelige myr- og våtmarksområder til utbyggingsformål i tillegg til å være blant de aller ivrigste til å bygge i elvekanten.

På samme tid sier Rauma selv at visjonen som verdens beste kommune for naturglade mennesker forplikter til å ta vare på naturen og at den har god forankring lokalt. Jeg setter spørsmålstegn ved hvor god denne forankringen egentlig er og i hvilken grad den forplikter. For handlingen uteblir og kommunen viser ikke noe engasjement i saken. Dette til tross for at naturkrisen den siste tiden har fått langt mer oppmerksomhet og anerkjennelse også i det politiske miljøet.

I februar uteble for eksempel Raumas deltakelse i Miljødirektoratets «Natursats» der kommuner som ønsket å revidere gamle arealplaner kunne søke tilskudd til dette. Nabokommunene Vestnes, Lesja og Molde søkte, og Vestnes har fått tildelt 400.000 til dette. Rauma valgte å ikke søke og fortsetter altså å styre etter en av de eldste arealplanene i landet. Derimot har Rauma søkt Miljødirektoratet om tilskudd til etablering av kommunedelplan for naturmangfold, men i mine samtaler med Miljødirektoratet har jeg fått opplyst at denne søknaden ligger an til å få avslag.

Uten å kommentere Raumas søknad konkret blir jeg fortalt at disse søknadene vurderes etter hvorvidt de har politisk forankring og om det kan forventes at kommunen gjennomfører konkrete handlinger knyttet til planarbeidet innen rimelig tid. Rauma sin søknad viser seg å ikke være tilfredsstillende.

Kommunens visjon er god, og sett i lys av den tiden vi lever i har den aldri vært mer nødvendig. Samtidig betyr det at forventningene til Rauma er langt større enn det disse prestasjonene tilsier. Derfor må politikerne umiddelbart fylle visjonen med mening og gjøre ord om til handling. Enn så lenge taper Rauma i konkurranse med små kommuner og deres langt mer beskjedne ambisjoner.

Heldigvis for Rauma er de faglige rådene enkle. Rauma må skaffe seg full oversikt over naturverdiene i kommunen og oppdatere arealplanen tilsvarende. Det må settes et mål om arealnøytralitet og unngås å bygge i viktig natur. Det betyr også at gamle reguleringsplaner ikke kan videreføres uten at det foretas en konkret vurdering av planenes virkning på klima- og naturhensyn.

«Redd naturen» skriver Klimapanelet i sin nyeste rapport. De er tydelige på at ødeleggelsen av natur må stanses og ødelagt natur repareres for at vi også skal kunne løse klimakrisen. Å kutte utslipp er ikke nok. Derfor er det helt avgjørende at Norge oppfyller forpliktelsene i Naturavtalen. Og så lenge vi ikke har noen helhetlig forvaltning av naturen i Norge, betyr det i praksis at det er den enkelte kommune som bærer ansvaret og som må kjenne sin besøkelsestid. Da plikter også Rauma å bidra til at tapet av natur stanses og reverseres.

Fortsetter Rauma på denne måten er jeg redd for at kommunen i fremtiden vil påføre både innbyggere og tilreisende mer natursorg enn naturglede. Jeg ber derfor ordføreren gjøre seg kjent med resultatene Rauma har fått i «Naturkampen» og løfte problemstillingen i første politiske møte. Jeg ber henne også dele informasjon med kommunens innbyggere om hvordan Rauma arbeider for å bedre på situasjonen. I tillegg er hun hjertelig velkommen til å kommentere på mine ubesvarte spørsmål i leserinnlegget fra 2020.

Med et oppriktig ønske om et utfyllende tilsvar,

Roger André Tangen