Av Jarl G. Sandholm, journalist.
Jeg er vanligvis et ganske tålmodig og overbærende menneske. Jeg har også levd såpass lenge at jeg ikke lengre oppfatter meg selv som ufeilbar. Vi kan alle gjøre feil og ingen er perfekte. Det finnes alltid et forbedringspotensial, men det finnes også en tålegrense.
Som journalist er det vel så viktig å være selvkritisk som å tåle kritikk utenfra, nettopp fordi jobben vår ofte er å rette et kritisk søkelys på samfunnet. Jeg gikk derfor flere runder med meg selv før jeg bestemte meg å skrive denne teksten. Til slutt klarte jeg rett og slett ikke å la være.
Jeg har merket meg at det den siste tiden har etablert seg en liten menighet som har gjort det til sin hovedbeskjeftigelse å kritisere Åndalsnes Avis. Både for det vi gjør og det vi ikke gjør. Kritikk er ikke farlig og noe vi absolutt er mottakelige for, men den bør være konstruktiv og saklig. Det forundrer meg derfor at mange i denne menigheten verken har abonnement på avisa, som gjør dem i stand til å lese det de kritiserer, eller har særlig kjennskap til hvordan det er å jobbe som journalist.
Som et eksempel kan jeg nevne at vi nylig ble kritisert på Facebook-siden «Rauma info», fordi vi ikke hadde skrevet en sak om Paula Spjelkavik fra Åndalsnes som bor på Island og som hadde opplevd jordskjelvet der. Det var referert til en sak fra NRK som hadde et intervju med Paula, og klageren uttrykte misnøye med at journalistene i ÅA ikke fulgte godt nok med på hva NRK holder på med.
Denne typen kritikk oppfatter jeg verken som konstruktiv eller saklig. For det første er vi bare fem skrivende journalister i redaksjonen, og vi har ikke til enhver tid full oversikt over hva alle innbyggerne i Rauma holder på med. Det har vi heller ikke over folk som er fra Rauma og som bor andre steder i verden. Selvfølgelig følger vi med på hva andre mediekanaler publiserer, men i en travel arbeidshverdag er ikke dette en hovedprioritet.
Jeg lurer jo også på hvorfor det er så viktig at vi skriver om Paula på Island, hvis de fleste allerede hadde lest saken hos NRK? Men for all del, misforstå meg ikke. Vi skriver mer enn gjerne om folk fra Rauma som bor andre steder i verden, men da må vi enten få et tips om det eller så må disse menneskene kontakte oss på en eller annen måte. Vi har ikke telepatiske evner.
Noen få ganger har vi forsøkt å svare på kritikken, men da opplever vi ofte at vi ikke blir hørt. Inntrykket er i hvert fall at det ikke blir forstått og responsen er ofte at menigheten bare gjentar det de før har sagt. Å komme med meningsytringer i et ekkokammer har liten eller ingen hensikt.
Jeg registrerer også at enkelte i den nevnte menigheten som har mye å utsette på oss og det vi skriver eller ikke skriver om, også er de samme personene som avviser oss når vi kontakter dem med forespørsel om en kommentar eller liknende. Hvis vi inviterer folk på besøk må vi også åpne døra for dem når de banker på, eller?
Det blir også nevnt at vi har oss selv å takke for at folk ikke tipser oss og fordi folk ikke vil stille opp til intervjuer. Fordi vi er så kritiske, tabloide og «slemme». Det stemmer ikke helt. Jeg begynte i jobben her for litt over et år siden, og allerede fra første arbeidsuke merket jeg at mange var direkte redde for å snakke med avisa. Flere ga uttrykk for at jantelov, bygdetroll og kollektiv fordømmelse i et lite lokalsamfunn var årsaken. De ville ikke stikke seg fram, for tro hva folk ville si? Man kunne jo tråkke noen på tærne, bli upopulær, det ville få konsekvenser for omdømmet etc, etc.
Å komme med kritikk mot kommunen var også farlig, det kunne også få konsekvenser, fikk jeg høre. «Samarbeidsvillig, ekte og raus» står det med store bokstaver på veggen til rådhuset. Tja, jeg vet nå ikke helt. Blir man for opptatt av å polere fasaden kan resultatet fort bli at bakgården forfaller.
En annen utfordring vi journalister ofte støter på, er at politikere, ansatte i offentlig forvaltning og personer i maktposisjoner blir stadig flinkere til å kontrollere pressen. Eller skal jeg heller si; - å unngå pressen eller endre fokus fra det som er sakens kjerne. Hersketeknikker har de fleste hørt om. Vi utsettes ofte for det. En velkjent hersketeknikk er å innta offerrollen når pressen henvender seg med kritiske spørsmål. Ofte i kombinasjon med å endre fokus. Det er vi som «er ute etter å skape konflikt», «å henge ut» eller «bare tenker på klikk».
En annen velkjent teknikk er å spille på sin egen autoritet. Enkelte forsøker faktisk å detaljstyre hele vårt arbeide og vil gjerne bestemme både vinkling, tittel og bildebruk i sakene vi skriver. Men dette er en praksis som er vanlig i totalitære regimer som vi helst ikke vil bli sammenliknet med. En annen velkjent hersketeknikk er å svare med bortforklaringer, digresjoner og tungvint akademisk fagspråk. Ved å komplisere kan man ekskludere.
Jeg ønsker ikke å generalisere og jeg håper virkelig ikke at det jeg nå har omtalt er representativt for flertallet av Raumas befolkning. Poenget mitt er at vi ikke må være redde for å være uenige, vi må ikke være redde for å ha andre meninger enn det vi tror de fleste andre har. En konflikt trenger ikke være negativ, med mindre den inneholder vold, hat, hets eller våpenbruk. Uenighet er helt ok. Det kan føre til diskusjon, debatt og refleksjon og i beste fall løsninger som kan være positive for alle. Dette er faktisk en del av kjernen i demokratiet, at vi lever side om side med mennesker som er forskjellige fra oss selv, som har andre verdier eller andre meninger. Vår oppgave som journalister er blant annet å bringe dette til torgs.
Ytringsfriheten og pressefriheten ble kjempet frem av våre forfedre og bør ikke tas for gitt. Alle som følger med på utenriksnyhetene får daglig bekreftet hva som kan skje i land der disse rettighetene ikke er lovbestemte. La derfor ikke forfengelighet, bekvemmelighetshensyn og sneversyn stå i veien for et velfungerende demokrati.
Klagemurer og gapestokker har vist seg å være lite løsningsorienterte. Det vi trenger er åpne rom med runde bord der det er høyt under taket. Der alle kan møtes som likeverdige med samme mulighet til å fremme sine synspunkter. Der ingen må sitte ved hjørnene og føle seg utenfor. Åndalsnes Avis ønsker å være en slik arena. Du er invitert og vi lover å åpne døra når du banker på.