Siste fredag i måneden presenterer vi et kulturminne i Rauma. Spalten "Kulturminnet" er skrevet av Geir Grav.
Opprinnelig stod det ei stavkirke på Hen, ikke ulik den som står i Rødven. Vi vet ikke når denne stavkirka ble bygd, men trolig var det i første del av 1300-tallet. Den stod til begynnelsen av 1830-tallet, - stadig mer falleferdig. Det var åpenbart behov for ei ny kirke på Hen.
Fysisk og åndelig forfall
På den tida bodde det om lag 500 mennesker i Isfjorden, og biskopen var misfornøyd både med den fysiske tilstanden til kirka og med sedeligheten i befolkningen. Det stod dårlig til med begge. Etter en visitas i 1817 rapporterte han at det var mye drikking og slagsmål etter gudstjenestene i Hen. I tillegg var det kortspill etter de kirkelige handlingene, særlig blant ungdommen, noe som ble ansett som en vederstyggelighet.
Kom ikke her!
Hovedkirka i Grytten var utsatt for sandflukt og måtte flyttes til Veblungsnes. Da biskopen foretok en ny visitas i 1824, ble det foreslått at Hen sokn skulle legges under hovedkirka. Men bøndene i de to kirkesoknene syntes ikke det var noen god idé, så den falt på steingrunn. Og steingrunnen skal vi komme tilbake til. Den nye kirka skulle bygges på Hen. Ferdig snakka! Men det var ikke snargjort å gå fra tanke til handling.
Et historisk møte
Den 29.oktober 1828 ble alle bøndene i Hen sokn kalt inn til et møte. Vi merker oss at den som unnlot å møte ble tatt til inntekt for det som måtte bli vedtatt. Dette ble en historisk hendelse, for bøndene vedtok at den nye kirka skulle oppføres i en avlang firkant. Og den skulle bygges av stein. Hen kirke skilte seg dermed ut fra de tradisjonelle kirkene. I fylket ville den bli den første kirka etter reformasjonen som ble bygd som et langskip.
Etter at stavkirkene ble skiftet ut, var det de korsformede kirkene som overtok. På våre kanter ble slike oppført i Voll, Grytten, Kors og Eid. Neste generasjon var de åttekantede kirkene, som vi finner på Veblungsnes. Og så kom langskipet.
Av stein er du kommet
Den nye kirka skulle altså ikke bare få en utradisjonell utforming, men også bygges av et utradisjonelt materiale. Det hadde ikke vært bygd ei ny steinkirke her i fylket siden 1200-tallet. Men hvorfor valgte man stein som byggemateriale? Det var bare de mest velholdne kirkene som ble bygd i stein, og Hen sokn var neppe særlig pengesterk. Bygningstømmer var dyrt. Det erfarte man blant annet da Grytten kirke på Veblungsnes ble reist. Lokalt var det lite egnet tømmer å finne, men det var rikelig med stein. Derfor ville det bli billigst å bruke stein.
Det fantes ikke steinbrudd i Isfjorden, men åkerstein var det i rikt monn. Man tar hva man har. Valget av dette byggematerialet har trolig også sammenheng med at det er enklere å bruke stein når bygget er rektangulært. Og kanskje var det også i tråd med nye ideer om kirka som “høyresal”, som det het.
Vinn - vinn
Det var gunstig for bøndene å bidra med stein til kirka. Det romsdalske praktiske Landbruksholdningsselskap belønnet dem som brøt opp stein fra åker og eng og brukte den til å bygge hus, fjøs, eldhus med mere. Og nå også til kirke. Dette ble en vinn-vinn situasjon: Man fikk billig byggemateriale, det ble mer dyrkajord på gardene, og bøndene fikk premie for innsatsen. Åkerstein i alle størrelser ble kjørt fram til byggeplassen, gjerne på vinterføre. Byggingen kostet mye arbeid, men lite penger. Og det var et solid byggverk som ble reist. Murene er en meter tykke, og det vitner om dyktige murere.
Ting tar tid
Det er en gammel sannhet at det kan ta tid fra en beslutning til utførelsen. Så også med byggingen av nykirka. Arbeidet startet i 1829, og bøndene hadde frist til 1831 med å få den ferdig. Vi finner dette årstallet tre steder i kirka: Over inngangsdøra, på toppen av alteret og på værhanen. Men først den 21.oktober 1835 ble den innviet av biskopen i Nidaros, Petter O. Bugge. Og ved innvielsen var kirka et nokså grått skue, for den ble ikke kalket før i 1840.
Tidsskjemaet sprakk altså med fire år. Så da man feiret 175-års jubileet i 2006, var man kanskje litt tidlig ute?
HEER ER HERENS HUUS
Opp gjennom årene er det foretatt en rekke reparasjoner, restaureringer og påbygginger. Det vil føre for langt å omtale alle disse, men summarisk kan vi nevne at i 1901-1902 skjedde den første hovedrestaureringen. Da ble det for første gang montert varmeovner, to såkalte magasinovner. Elektriske ovner kom først i 1948. Prekestolen over alteret ble tatt ned og flyttet til sørveggen. På den ledige plassen etter prekestolen ble det montert et trekors. Den ble flyttet tilbake over alteret i 1931, og ikke lenge etter kom det en ny prekestol på sørveggen. Derfor har kirka to prekestoler i dag. De siste påbyggene er av forholdsvis ny dato. Sakristiet var ferdig i 1960, og våpenhuset i 1968. Da dukket ei stor steinhelle fram igjen, med den gamle påskriften HEER ER HERENS HUUS 1831.
En himmel full av stjerner
Løfter man blikket når man sitter i kirkebenken, ser man at taket er overstrødd med stjerner. I følge en regnekyndig kilde består stjernehimmelen av 891 stjerner. Om noen ønsker å etterprøve dette, kan vi tipse om at ei av dem er vanskelig å få øye på. For den er skjult i taket inne i orgelet.
Salmesang og orgelbrus
Milde gaver fra menigheten sørget for at det ble anskaffet et orgel i 1908. Eller egentlig et harmonium, som er en erstatning for pipeorgelet. Salmesykkel, som det gjerne ble kalt. Det ga salmesangen et betydelig løft. Harmoniumet tonet ut etter hvert, og det var nødvendig å skaffe et nytt instrument. Som en kuriositet kan vi nevne at ei dame fra USA, - muligens med norske aner, sendte en pengegave i 1937 pålydende 40 kroner som et bidrag til å finansiere det nye orgelet. Alle monner drar, og kanskje var det enkens skjerv, slik det er beskrevet i Markusevangeliet. Orgelet kostet forøvrig 18.250 kroner og ble innviet den 7.desember 1952.
Klokkene ringer for deg
Opprinnelig hang det to klokker i den gamle kirka, den ene trolig fra 1200-tallet. Ei av dem ble omstøpt i 1791 og flyttet over til nykirka da den stod ferdig. Ingen vet hva som skjedde med den andre, men den ble kjøpt inn av Romsdalsmuseet i 1936 for 40 kroner. Den klokka som hang i kirka tålte ikke påkjenningen med å ringe inn freden i 1945. Da sprakk den og måtte repareres. I 1965 ble det innkjøpt ei klokke til, så nå ringes det i to klokker. Den gamle i fiss og den nye i diss.. Og det lyder riktig vakkert.
Tråkk på djevelen
I inventarlista til den gamle kirka fra 1728 - 1731 finner vi noe spesielt. Det er notert at det ligger et bjørneskinn foran alteret. På landsbasis er det registrert om lag 30 kirker som hadde slike skinn, og i 6 kirker finnes det fremdeles. Hen kirke er den eneste her omkring som er omtalt. Skinnet er forsvunnet, men hvorfor lå det foran alterringen? En nærliggende forklaring kan være at det var varmt å stå på for presten i ei kald kirke. Men saueskinn kunne jo også gjort nytten.
Bjørneskinnet kan være et møte mellom førkristen bjørnekultus og kristendommen, mellom religiøse og verdslige symboler. Kirka er fylt av kristne symboler, og samtidig skinn fra et dyr som i bibelsk forstand nærmest er å sammenlikne med djevelen. Sånn sett kan bjørneskinnet foran alteret opprinnelig vært et uttrykk for seier over det onde. Man tråkker på djevelen! Senere ble det opprinnelige formålet glemt, og skinnet levde videre som varmeteppe. Tenk om vi kunne fått et bjørneskinn foran alteret igjen!
Kirken den er et gammelt hus
Vi øyner 200-årsjubileet i horisonten. Ennå er det god tid til å tenke på om det skal feires i 2031 eller 2035. Uansett vil nok kirka bestå til den tid og vel så det, så vi kan stemme i den kjente salmen av Grundtvig fra 1837: “Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller”.
Kilder: Austigard, Bjørn: “Kyrkjene på Hen”. Hen kirke 1831-2006. Hen menighetsråd 2006. Jahnsen, Jahn Børe: “Bjørnen i kirken”. Oplandske bokforlag 2012. Kosberg, Johannes: “Restaureringer av Hen kirke”. Hen kirke 1831-2006. Hen menighetsråd 2006. Mørk, Max Ingar: “Kyrkjene i Romsdal”. Romsdal sogelag årsskrift 2021. Rogne, M.: “Grytten prestegjelds kallsbok”. 1927. Søvik, Edmund: “”Salmesang og orgelklang”. Hen kirke 1831-2006. Hen menighetsråd 2006. Tokle, Lars L.: “Hen kirke 1831-1981”. Åndalsnes Avis 1981.
Informanter: Jan Petter Valde, Geir Aslaksen