Bygdeborga på Hovdekollen regnes for å være den eneste kjente bygdeborga i Romsdalsregionen. Det antas at den ble reist en eller annen gang under det som kalles folkevandringstida – det vil si mellom 375 til 550 år etter starten på vår tidsregning.

I dag er restene etter bygdeborga bare en knapt synlig steinrøys, stort sett skjult under et teppe av mose, og ytterligere kledd med busker og trær.

Den som antakelig har levd seg mest inn i livssituasjonen til de folkene som reiste borga på Hovdekollen for mer enn 1500 år siden var lokalhistorikeren Asbjørn Sæbø. I Bygdeboka for Voll, bind 1, ga han en livlig og fantasifull skildring av et jernaldersamfunn som var truet av inntrengende «germanere».

INDIKASJON: Den røde streken viser hvor bygdeborga ble bygd. Foto: Kart fra Bygdeboka for Voll (1979)

Datidas måndalinger hadde heldigvis et vanskelig tilgjengelig fjell, som kunne gi dem det nødvendige forsvarsverket mot fiendene som seilte eller rodde innover fjorden:

«Vestsida av fjellet er så bergfull og bratt at berre fuglane kjem opp der, og austsida er mykje av same slag.»

Men hvordan klarte måndalingene og bygge denne festningen?

«Det var eit storarbeid å få til denne stengsla, men var det t.d. 2 gardmenn på Hovde i den tida, 2 i Oterholm, 4 på Voll, 2 i Sæbø, 2 på Skeide og 1 på Raknem, og dei møtte opp med kvar sin son og kvar sin træl, var dei i alt ein flokk på 39, eller så mange at dei både kunne dra i hop stein for det første, og bite frå seg dersom det røynde på seinare. Men dei var kanskje enno fleire».

KULTURMINNE: Nils Harald Nikolaisen, Ann Hele Bruaset og unge Thor skulle gjerne visst mer om livet de levde, de som reiste bygdeborga. Foto: Kjetil Svanemyr

Og hva skjedde når de farlige inntrengerne først hadde ankommet bygda?

«Me kan kanskje tru, at dersom røvarane fann husa folketomme når dei kom til gards, kunne dei berre slå seg til ro og leve godt utan å umake seg med å kjempe ned borga, men det ville ha vore livsfarleg, for då kunne bøndene ha gjort utfall om nettene og tynt dei ubedne gjestane i tun etter tun. Nei, dei laut anten ta borga eller skunde seg forbi ho.»

Asbjørn Sæbøy valgte åpenbart å ta parti for urinvånerne i Måndalen. Men han besvarer ikke det problematiske spørsmålet om vår tids måndalinger faktisk stammer fra den opprinnelige befolkningen – eller om dagens gener må tilskrives de som kom for å plyndre og drepe.

Akkurat den tanken uroer skribenten en smule en augustkveld når han er på veg opp til Hovdekollen sammen med historieinteresserte Nils Harald Nicolaisen og lederen i Måndalen Vel, Ann Helen Bruaset, samt hennes to barn Kine og Thor.

Vi stanser noen minutter ved skiltet som forkynner at vi står ved bygdeborga. Etter litt peking og spekulering blir vi enige om at den bevokste steinrøysa vannrett bortover lia en gang for lenge, lenge siden kanskje var åsted for dramatiske kamper der blodet rant og menn stupte.

Og hvem vet hva som skjuler seg under de mosekledde steinene av skjulte skatter og krigsminner?

– Vi skulle gjerne ryddet skogen her og fjernet all mosen for å gjøre borga mer synlig. Men vi har fått beskjed fra fylkesmyndighetene om at det er strengt forbudt å endre på terrenget og vegetasjonen, forteller Ann Hele.

– Hele Hovdekallen er faktisk vernet som et slags naturreservat. Her vokser det nemlig noen blomsterarter som man bare finner noen svært få andre steder, legger Nils Harald Nikolaisen til.

Noen hundre meter ovenfor bygdeborga kommer vi til et flatere platå med myrer og småkoller hvor bygdefolket kanskje kunne overleve noen dager og uker, mens de la opp taktikken for kampen mot inntrengerne.

KLOPP: Myra på toppen av Hovdekollen er våt og dyp, men med den nye gangbrua er det ikke lenger noe problem å ta seg over. Foto: Kjetil Svanemyr

– Her ser du kloppa som vi har bygd over myra, sier Ann Helen.

Ei 40 meter lang trebru bygd av impregnerte materialer går tvers over den søkkvåte myra. Byggverket er kommet i stand etter iherdig innsats av en dugnadsgjeng, organisert under bygdas velforening.

– Vi fikk helikopterhjelp til å fly opp 800 meter med materialer, pluss stolpene som er slått ned i myra. Og alt sammen er finansiert av velforeninga, fortsetter lederen av dugnadsgjengen.

Ei tilsvarende gangbru gjenstår å bygges over den neste myra. Og har man først komet over den, så gjenstår det bare knapt 100 høydemeter før man står på det høyeste punktet på Hovdekollen – et ypperlig utsiktspunkt mot Måndalsbygda, og i tillegg får man også et glimt utover fjorden i retning Sekken.

– Her og på de andre to kollene i nærheten satt det kanskje folk og speidet etter fiender som kom innover fjorden for 1500 år siden, kommer det fra Nils Harald.

Eller, for å si det med Asbjørn Sæbø:

«...dei fekk venteleg i stand vardekjeder frå bygd til bygd for å kunne varsle andre, eller verte varsla med røyk og bål føre neste åtak.»

STREKK: Kine tok seg en strekk i hengekøya. Herfra kan hun se ned til huset der hun og familien bor. Foto: Kjetil Svanemyr

Den oppvoksende slekt av måndalinger er ikke så bekymret for voldelige inntrengere. De er opptatt av mer fredlige og nærliggende spørsmål.

Kine og Thor står på en naken bergnabb og ser utover bygda der de bor. De speider etter noe.

– Der e’ huset mett! Bak ta store huse mæ to tak nemæ sjø’n, roper han entusiastisk.

– Ja, der e’ det me bur, samtykker Kine.