Mot slutten av 1960-talet kom han Dahle frå Mittet, ho Hagen frå Molde og eg saman fleire kveldar for å skrive spontane dikt. (Eg har seinare aldri skjøna kvifor det var nett oss tre).

Framgangsmåten var enkel. Med bind for augo tok vi ei tilfeldig bok frå bokhylla, opna den på ei tilfeldig side, og sette ein finger midt på denne sida. Minst like tilfeldig. Det næraste substantivet til fingeren skulle vere tittelen på dikta. Så skulle det skrivast, straks og fort og gale. Det skulle ikkje brukast tid til å tenkje seg om. Det aller første som kom inn i hovuda våre, skulle ned på papiret. Så skulle dikta lesast opp for godkjenning. Det vart laga mange elendige dikt, og berre få vart godkjende. Ikkje eit einaste av dei går inn i litteraturhistoria. Men moro hadde vi, lell.

Ein gong var det ordet emigrant som ein peikefinger peika på. Då skreiv eg eit dikt om ein ung mann som hadde bak seg mange år med svært mislukka skulegang og ditto naving (ordet naving var ikkje oppfunne då, men de forstår nok kva eg meiner), og no ville han fluksens emigrere til Amerika, for å prøve om lukka var større der over.

Han hadde hatt ein einaste venn i heimbygda si, ei gammal ugift tante, utan barn. (Ugifte tanter brukte å vere barnlause på den tida). Det er avskilsstund på rullesteinstranda no, skipet ligg alt ute på fjorden, og han må ro ut dit i bestefaren sin gamle utette færing. Det er den elskelege tanta hans som seier dette, med gråten langt oppe i halsen:

«No båten legg frå stranda / og du tek åra fatt. / Du mor sin kjære skatt / skal slite over banda / som deg til heimen batt. / No står dei der dei gamle / med augo vend mot jord / Din far må stø di mor / så ikkje ho skal ramle./ Å, sorga er så stor / Så mang ein traurig time / eg sat der einsam før / Då kom du på mi dør./ No går eg mest i svime / Mi trøyst er «Se og Hør».

Det kulørte vekebladet «Se og Hør» fantest ikkje på den tida (heldigvis), men det var noko vi ikkje brydde oss nemneverdig om. Det er nemleg noko som heiter kunstnarleg fridom, og den heldt vi beinhardt på. Men likevel; mittetdalingen meinte at diktet mitt var altfor sentimentalt og gammaldags i forma. Og det var det jo, måtte eg sjølv innrømme. Diktet vart rett og slett ikkje godkjent, sjølv om det hadde nokre rimord som var brukbare. (Godkjenningar måtte vere samrøystes) Så eg måtte skrive eit nytt dikt, enno raskare. Og dette diktet kunne ikkje vere så nostalgisk og tåredryppande. Dei to andre sat utålmodige og venta. Men dei slapp å vente så altfor lenge.

I det nye diktet er det foreldra til emigranten som fører ordet, og dei har eit heilt anna syn på emigranten enn den gamle tanta har. Det lyder om lag slik:

«Så ryk og reis din store knøl / vi fødde alle år! / No får vi huset for oss sjøl / og slepp å bu på kår. / Du gomla snop og åt og drakk / på far sin dyre dram / Du aldri enste oss med takk / og åtte inga skam. / Men no ei bør frå aksla fell / No skal vi leve stort! / Få bruke bilen kvar ein kveld./ Det har vi aldri gjort. / Med gledeståreblaute kinn / vi ser deg dra din kos / Du gleder oss når du forsvinn / Det skal du ha til ros.»

Dahle og Hagen var samde om at dette diktet både var meir tidsriktig og realistisk enn det første forsøket. Ingen av dei fann det turvande å skrive det ned, men det vart godkjent lell.