Christel-drapet i «Menneskejeger»

Drapsgåten. «Christel Gjøvikli ble aldri funnet. Drapsmannen var så vidt jeg vet den første i Norge til å bli dømt i en drapssak der det ikke forelå noe lik».

Lokal drapssak. Den pensjonerte Kripos-etterforskeren Asbjørn Hansen beskrivet detaljer rundt hans første store drapssak; Christel Gjøvikli som ble drept nær Marstein i Romsdalen. Foto: Kurér Forlag.  Foto: Foto: Kurer forlag

Kultur

Kripos-etterforsker Asbjørn Hansens har bokdebutert med «Menneskejeger». Ei bok som har fenget lokal interesse. Han er Norges mest erfarne drapsetterforsker. Gjennom 18 år i Kripos var han med å på å oppklare mellom 30 og 40 drap, og ledet etterforskningen av høgprofilerte saker som Ordrerud og Baneheia. Bare en sak klart han aldri å løse ifølge forlaget; drapet på 21 år gamle Trude Espås i Geiranger i august 1996.

I boka tar han leserne med bak kulissene i noen av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker. Han deler sine inntrykk fra et arbeid der brå og voldsom død hørte til dagens orden.

Fæl jobb

Hansen sier ifølge Kurér Forlag blant annet følgende:

«Er det ikke en fæl jobb du har?»– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet. Jeg skjønner godt at folk spør. For en utenforstående må det fortone seg som et underlig yrke; drapsetterforsker».

Christel-saka

I boka er drapsetterforskningen av Christel-saka, forsvinningen til Christel Gjøvikli som ankom Åndalsnes med toget om kvelden den 26. august i 1994. Sammen med ei venninne. Denne saka ble det første store for Asbjørn Hansen som begynte i Kripos 3. oktober 1994; i boka er saka viet over 30 sider.

Her beskriver den nå pensjoniserte Kripos-etterforskeren sitt liv i det helt spesielle yrket. Og i den nevnte saka går han detaljert til verks. Han beskriver sitt første møte med det som skulle vise seg å være drapsmannen, en mann som ble dømt for drapet. Fra boka: «Det var gått seks måneder og fire dager siden den unge jenta forsvant. Vi snakket litt om friluftsliv. Han var en lidenskapelig friluftsmann. Han hadde vært på neste alle de høge fjelltoppene i Åndalsnes- og Romsdalsdistriktet. Han kunne navnene og høydemeterne på rams».Asbjørn Hansen beskriver de mange avhørene og samtalene med mannen – og da han som en av tre fra Kripos ankom Åndalsnes 5. desember i 1994.Og videre om en dag i januar 1995 hvor det hendte noe spesielt, ifølge Hansen: «Først virket det som en bagatell. En ambulansesjåfør ved navn Svein H. kom inn på lensmannskontoret på Åndalsnes. På veg ut sa han: «Forresten. Det var en ting til; Har du lagt merke til, sa han til betjenten bak skranken at mannen kjører rundt med et kattebur i bilen?».

Drapet

Tipset om katteburet ble etter hvert utløsende for at saka ble oppklart. I det utløsende avhøret 14. mars 1995 hvor Hansen blant annet beskriver drapet basert på sluttforklaringen fra drapsmannen: «I nærheten av Kalskråtind svinge han inn på en skogsbilvei som endte i en snuplass. Da gikk ut av bilen for tredje gang. Christel går noen skritt unna bilen og tenner en røyk. Han går etter henne. Venninna trekker seg et stykke unna i motsatt retning, langs skogsbilvegen. Det oppstår et kort munnhoggeri mellom ham og Christel. Han bryter henne i bakken og legger hendene om halsen hennes. Hun utbryter: Skal du kvele meg nå? Han fester grepet hardere. Hardere. For å være sikker på at hun er død, legger han løkka på et slepetau rundt halsen hennes og drar til. Etterpå løfter han henne opp og legger henne i bagasjerommet på bilen».

Drapsmannen beskriver også i boka detaljene rundt da han dumpet liket ute i havgapet. Forfatteren beskriver også personlige relasjoner i boka:«Først etter at vi var helt ferdige, bestemte jeg meg for å fortelle ham at jeg har en datter som heter Christell. Han blir sittende et øuyeblik og fundere. Så spurte h an meg om jeg ville ha latt min Christell dra på fjelltur med ham, nå som han hadde fortalt meg hva han hadde gjort. Jeg svarte nei. Han kunne forstå det, sa han».Mot sluttet av kapitelet heter det: «Christel Gjøvikli ble aldri funnet. Farvannet utenfor Hestskjær fyr er nesten 200 meter djupt, og alle søk etter den døde var forgjeves. Venninna til Christel ble undersøkt av psykiatrisk sakkyndige. Hun ble erkjent strafferettslig utilregnelig.De to kattungene til Christel ble gjenfunnet på en gard ikke langt unna der de var blitt satt ut. Kattungene ble værende på garden».