Remmabrauta skole.  Foto: Even Ørjasæter

Kulturminnet

Da klokka klang

Hvis skolen stengte, ville mye bli annerledes. Nettopp dette er vel den vesentlige grunnen til at den ikke stenger.

Kulturminnet

Siste lørdag i måneden vil vi presentere et kulturminne i Rauma. Spalten «Kulturminnet» er skrevet av Geir Grav, som er ansatt som rådgiver i Rauma kommune. Han har vært prosjektleder for kulturminneplanen i Rauma.


Hvis skolen ikke fantes

Men så stenger jo skolen stadig. Det er ferier, og nå også en pandemi som har lukket skolen i ukevis. Lange ferier blir en byrde, pandemien en stor utfordring, fordi vi ikke har innrettet oss på å ha barna omkring oss hele tida. For vi vet, – foreldre vet i hvert fall, at det helt elementære behovet som skolen ivaretar er både å gi barn et sted å være og å lære. Det er ikke skoleplikt her til lands. Ingen er nødt til å gå på skolen. Men det er opplæringsplikt, og ifølge Opplæringsloven skal elevene være på skolen 190 dager i løpet av et år. Alternativt hjemmeundervisning. Sånn har det ikke alltid vært.

Omgangsskole

Hvis vi kikker oss over skuldra og fester blikket 150 år tilbake i tid, finner vi knapt noen skoler slik vi kjenner det. Et rom på en gard ble brukt som skolerom, og læreren dro fra krets til krets og holdt skole. Omgangsskole, som det het. På 1860-tallet skulle elevene ha 48 dager med undervisning i løpet av året. Men mange elever hadde stort fravær, noen opptil 20 dager. I tilsynsprotokoller kan vi lese om årsaker til fraværet. I noen tilfeller var det fordi de var «fattige og manglet klæder». Eller de var hjemme «for at vokte får», altså at de måtte gjete sauer. Fattigdom og arbeid førte til lite skolegang.

Isfjorden

I det som i dag er Rauma kommune, ble det bygd skoler i nesten hver grend. Men etter hvert som sentraliseringen tok til, ble de lagt ned. Nå står de igjen som minnesmerker over en svunnen tid. Noen er godt ivaretatt og pietetsfullt restaurert, mens andre står på skade. På det meste var det seks skolekretser i Isfjorden. Det var skole på Brevik, Hen, Kavli, Grøvdal, Dalsbygda og Remmabrauta. Grendaskolene opphørte en etter en, og elevene ble samlet i sentralskolen på Hen. Sentraliseringen medførte en opprivende bygdestrid, særlig knyttet til valg av tomt.

Prosessen startet i 1937, og ble fullført i 1967. Det tok altså 30 år å komme i mål.

Remmabrauta skole

Remmabrauta er en grendaskole som er godt bevart. I 2010 fikk «Remmabrautas venner» overta skolen vederlagsfritt fra Rauma kommune, og de har lagt ned et omfattende arbeid for å bevare skolen. Den vesle, hvite bygningen står nå som en kulturskatt, rett overfor Sivilforsvarsleiren.

Skolen ble bygd i 1879, og var i drift til 1967. Kretsen favnet om elever fra Liabygda, Moa og Grøtta. Elevene er borte nå, men innvendig er alt som før. Interiøret er autentisk med pulter, plansjer og etasjeovn, og på veggen over tavla i det vesle klasserommet ser vi de bibelske motivene som kunstneren Halvard Hatlen har malt. Og på loftet holder flaggermusene fortsatt til. Før avslutningsfesten i 1967 går det fram av møteprotokollen at det ble snakket om å skaffe 4 bløtkaker og andre kaker til anledningen. Vi får tro det lyktes.

Korporlig straff

I ukene som skolene har vært virusstengt, har foreldre fått prøve seg som omgangsskolelærere. Med skolestue på kjøkkenet eller annet egnet sted. Og kanskje har man fått økt respekt for læreryrket. Det kan være krevende å følge opp på hjemmebane, ikke minst når det gjelder motivasjon og disiplin. Det er et kjent fenomen også i skolen. I møteprotokollen for Remmabrauta skolekrets kan vi lese at disiplinære tiltak var tema i møte den 18. januar 1890: En avstemming ga slikt resultat: «Kretsen afgav saadan erklæring med ⅔ pluralitet at legemlig straf ikke bør benyttes i skolen». Vi får håpe at det også gjelder hjemmeundervisning.


Kilder:

  • Møtebok for Remmabrauta skolekrets Oddmund Unhjem: Skulen i Hen, hefte, 2000,
  • Anton Tvinnereim, Edmund Søvik: Isfjorden skule 50 år, hefte, 2000