Når det meste av jobb- og fritidsaktiviteter skjer utenfor bomringen rundt Vågstranda, har den aktive familien på det meste åtte bompasseringer daglig. Slikt svir i lommeboka.

Les også: Koster 30.000 kr. i året i bompenger

– Det er ikke hver dag det er slik, men det er flere dager at vi har hatt seks til åtte bompasseringer, sier Per-Tore Storbråten.

Han legger ikke skjul på at det både er kostbart og føles veldig urettferdig:

– Det er urimelig og en veldig stor kostnad for folk som bor på Vågstranda, sier han.

Storbråten jobber på lensmannskontoret på Åndalsnes. Det betyr to bompasseringer daglig. I tillegg har familien tre aktive barn.

– Vi driver mye med ski; alpint om vinteren, og vi er med på fotball. Og så har jeg barn på videregående på Åndalsnes og på ungdomsskolen i Måndalen. De har mange venner som ikke bor i bygda. Så det er ikke den turen til og fra jobb som er problemet.

– Hva må gjøres?

– Jeg vil heller spørre; hvem har skyld og ansvar for at det har blitt slik? Det er jeg faktisk ikke sikker på. Men vi som bor på Vågstranda må ha bomfritak – det er jeg nokså klar på.

– Hvorfor må dere det?

– Det som er urimelig, er at når du bor så grisgrendt som det vi gjør på Vågstranda, så må du ut av bygda både for jobb og fritidsaktiviteter; skole, ungdomsskole, videregående skole – du blir hele tida belastet fordi du må bevege deg. Derfor er det litt vanskelig på Åndalsnes, som har alt rundt seg, å sette seg inn i hvordan vi har det.

Han mener det er urettferdig:

– Ja, det blir urimelig og en stor kostnad for dem som bor her.

– Gjør det noe med trivsel?

– Det vil nok for mange framstå som et irritasjonsmoment.

– For deg også?

– Man kan ikke henge seg opp i det en ikke får gjort noe med. Men klart at her er det noen som burde tatt noen grep tidligere. Men jeg skjønner at det sikkert ikke er så enkelt – det skal prioriteres på fylkeskommunalt nivå; Sunnmøre skal ha sitt og Nordmøre skal ha sitt. Da blir det foretatt noen hestehandler, sier Storbråten.

Da én av bilene røk sist høst, bestemte familien seg for å kjøpe erstatte den med en elbil. Det har de ikke angret på.

– Jeg har alltid vært skeptisk til elbil, men i og med at vi er med på så mange aktiviteter, så ble valget enkelt. Nå sparer vi tusenvis i måneden – ja, flere tusen. Men jeg tenker på dem som ikke har elbil og hvilken urimelig belastning det er for dem.

– Og det er kanskje ikke alle som har råd til å kjøpe elbil?

– Nei. Men elbilen har sin klare begrensning. Med elbil i normal prisklasse, så vil en familie være avhengig av bil nr. to, sier Per-Tore Storbråten.