Det er interessant å lese at en ser seg nødt til å fortsette den gamle tradisjonen med å ha for lite plass i skolen. Endelig får en gjennomslag for den tanken som ble lansert for ca. 30 år siden: Vi river ned et par vegger mellom grupperom og klasserom for å få plass til litt større klasser. Dette fikk ikke tilslutning fordi det kostet noen kroner. Vi fikk heller leie lokaler «på bygda». Så kan man sjølsagt lure på hvilke prognoser som ligger til grunn for å bygge sju klasserom. Barneskolen er jo på sju klassetrinn, så da er det vel naturlig og sjølsagt med sju klasserom? At et barnekull i teorien kan være på meir enn 30 barn, er lite å ta hensyn til. Og hva med de kull som kommer seinere (som altså enda ikke er født)? Blir det da aktuelt å rive fleire vegger, evt. ta ei påbygging?
En skal være forsiktig med å være etterpåklok, men noen må våge å antyde at det ikke har vært gjort langsiktige nok vurderinger om behov for antall klasserom og grupperom og om størrelse på romma. En moderne skole skal drive en allsidig pedagogikk. Det være seg som klasseundervisning, arbeid i mindre enheter og kanskje til og med individuelle læringsøkter. Kan noen av de som har vært sentrale i planleggingsfasen gi oss andre litt innsikt i hovedtenkninga om romprogrammet? Har man f.eks. noen sentralt vedtatte normer å gå ut fra? Eller er det den lokale fantasien som er det vesentlige? Så kan en i samme farta kommentere at en nå ser det som nødvendig å gjøre endringer med de utvendige trappene. Dette ble kommentert allerede ved «skolestart».
Isfjorden trengte virkelig en ny skole, og vi er glade for at det omsider ble besluttet å erstatte den gamle med en ny. Både personale og elever fortjener gode arbeidsforhold, og trangboddhet er ikke den største inspirasjonskilden.
