I klagen til fylkesmannen skriver hun at «På avdelingen er det ingen form for aktivisering. Det er bare å sitte og vente på døden.»

Hun utdyper overfor Åndalsnes Avis:

- Ja, det er kanskje det som er det aller, aller verste – ingen aktivisering. Det skal så veldig lite til før det kunne vært så mye mer hyggelig der. Mor sier det hver gang: «Har jeg bare dødd. Dere aner ikke hvordan jeg har det.»

Les også: Fylkeslegen åpner ny tilsynssak i Rauma

Indergård sier at hennes mor innimellom fremdeles har klare perioder, og da sier klart fra.

- Særlig når jeg tar henne ut; da kan hun være som vanlig. Da spør hun etter folk, hun spøker og vi diskuterer ting. Når jeg da prøver å si til henne at hun har det bra, svarer hun at «Du e ikkje her og ser korleis det e’.»

Hun sier at det er mangel på trygghet og det at mora ikke har det godt, som gjør at hun har sendt klagen.

- Følelsen hennes av å bli tatt til fange er helt reell. Når de ikke engang en fin sommerdag får gå ut i hagen... Det forundrer meg at ikke flere får øynene opp og protesterer. At ikke folk blir redde!? Men det er jo ikke bare i Rauma kommune slikt skjer. Vi ser liknende fra andre kommuner også, sier Indergaard.

- Hva tenker du om at du må kople inn fylkesmannen?

- Det er todelt. Det ene er at vi har et samfunnsansvar: Hvordan vil vi behandle våre eldre? Og så vet vi at vi trenger disse tjenestene før eller seinere sjøl.

- Det vi ser nå er at de bygger ned plassene i Rauma kommune, og så vet vi at når du er dement så kan du ikke være alene; det er farlig.

Indergaard sier hun kan forstå at ansatte blir utålmodige:

- Jeg er ikke blind; jeg ser at pasientene kan være slitsomme. Og jeg ser at mor også kan være det – jeg er helt innforstått med det. Men ingen på den avdelingen har bedt om å bli sjuk. Det er folk som har jobbet og strevd og vært oppegående, men som nå har blitt sjuke, sier Indergaard.