I en høgtidelig seremoni fredag på Setnesmoen, var det nærmere 90 veteraner som fikk heder og anerkjennelse for jobben de gjorde. Det skjedde på dagen 40 år etter at Norge sendte de første soldatene til Libanon

Fredag ble tidenes største medaljeseremoni gjennomført der 2.300 veteraner fikk Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner.

Knut Tore Malones fra Åndalsnes syntes det var fint at de ble gjort ære på.

– Meget trivelig. Jeg ble litt rørt også. Trivelig å treffe igjen folk, sa «Malo» etter at hadde fått medaljen på jakka.

Før seremonien sa han:

– Kanskje er dette på sin plass for noen. Jeg har ikke hatt noe stort savn, men det er greit når det først dukker opp.

«Invasjonskontingenten»

«Malo» dro til Libanon i 1982 og var der i seks måneder. Han var en del av den såkalte «invasjonskontingenten», da Israel invaderte Libanon, og tjenestegjorde som geværsoldat.

– Hvordan var opplevelsen av å være der?

– Det var tøft til sine tider, men da var jeg så ung at jeg ikke brydde meg.

Men Libanon-oppdraget og 15 måneder tjeneste på Balkan i 1993-1994, preger ham noe.

– Nå er jeg trygdet etter et par slag. Og man tenker gjennom det man har opplevd. Jeg går til psykolog og har diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Det kan ta lang tid før det slår inn, sier Malones.

– Har problemene kommet som en følge av Libanon og Balkan?

– Ja, det virker slik.

Han er enig i at dette er prisen han må betale:

– Slike minner kan slå inn forferdelig mange år etterpå, og det har det gjort her. Det er flashbacks som kan komme. For meg er det 36 år siden Libanon – og 25 år siden Balkan. En vet aldri hva som skjer.

– Plager det deg mye nå?

– Litt, ikke mye. Jeg fikk et par slag i januar i 2016. Etter det har jeg blant annet sluttet å drikke. Alkohol forsterker slike minner, tror jeg.

Han sier han har gode kompiser i Rauma, som var i Libanon. For det er mange fra kommunen som har vært der. Og han forteller hvorfor han dro:

– Vi var spenningssøkende. Jeg likte action, og det var derfor jeg reiste. Jeg har et ambivalent forhold til krig – jeg likte det, men hatet det også.

– Var dere i krig da du tjenestegjorde?

– I Libanon var vi en fredsbevarende styrke. Men på Balkan var jeg sjåfør for Røde Kors og UNHCR. Der havnet vi i skuddlinja og i situasjoner som var krigsliknende. Det kunne være tøft.

Tjenesten gjorde inntrykk

Geir Skoglund fikk også sin medalje fredag. Han var seks måneder troppsassistent i en geværtropp i Libanon i 1989, og fylte 21 år mens han var der.

– Det er en anerkjennelse for den jobben som vi har gjort.

– Hvordan var det å være der?

– Det var blandet, men stort sett en kjempefin tjeneste. Det gjorde inntrykk, men det var ikke mange kritiske situasjoner vi var oppe i. Men det skjedde ting man tenkte på i ettertid, men det har gått greit for min del. Mange har slitt psykisk, men jeg har ikke hatt problem.

Han mener det er på tide at de får anerkjennelsen:

– Det er det, absolutt. Jeg har ikke gått og savnet det hver dag, men det burde kommet mye før. Greit at noen har tenkt på det når det er jubileum i år.

– Norge er fortsatt i internasjonale operasjoner – gjør du deg noen tanker rundt det?

– Det er bra at vi kan hjelpe til der det er behov. Vi er en del av et større Nato-fellesskap – Det er viktig at vi bidrar med det vi kan, sier Skoglund.

– Dagens veteraner står på skuldrene til UNIFIL-veteranenes innsats, sa sjef HV11 Møre og Fjordane, og UNIFIL-veteran, John Arvid Svindland.