Og vi bemerket oss spesielt den siste delen av artikkelen der de fortalte at de hadde advart den levende skinnfellen om å nærme seg bygda. Noe naivt å tro at det funker å snakke til en moskus, tenkte vi, og tok turen til fjells for å verge bygda fra Dovres stolthet. Verdens farligste dyr i verdens beste kommune for naturglade, nynnet vi og trasket innover i fjellet. En dyrlege, en verdensmester, en junior og en filmskaper uten kamera – vi var godt rustet. Dyrlegen forklarer seg selv, verdensmestere er fint å ha når det butter i mot, junioren bruker vi i front, og filmskaperenen – ja, jeg skulle vel egentlig ha filmet det hele. Moskusen glimret med sitt fravær. Kanskje hadde vi bare blitt lurt? Var det moskus her i det hele tatt? Stillheten lå som et slør over fjellandskapet, og der, på hver vår stein, satt vi. I hver vår verden. Og alle ønsket vi så inderlig at det hårete monsteret snart skulle stikke hodet opp bak en stein. Men det var ingenting å se, og vi begynte å bli rastløse. Men så, plutselig var den der – hårdotten. I fast moskuspatruljestrategi tok vi våre posisjoner og kommuniserte med bare øynene. Egentlig hadde vi tenkt å gå ut i stjerneformasjon, men fant ut at vi manglet en mann for å oppnå det optimale resultatet. "Hei! Er det du som er Magne?" prøvde vi – men uten helhjertet respons. Planen vår var nøye gjennomtenkt, og bombesikker for feilskjær. Vi sendte dyrlegen først – han hadde mest erfaring. Vi andre lurte bak noen steiner like ved. Moskusen angrep, og et hopp som må ha kvalifisert til OL reddet vår utsendte fra et ublidt møte med to horn. Verdensmesteren grep sjansen til å nærme seg moskusen, og i det beistet mistet fokus, kastet han seg opp på ryggen. Med begge hendene godt plantet rundt hornene red han på den slik bare en verdensmester kan gjøre. Det var som om prærien hadde tatt bolig blant fjellene og westernfilmen viste seg "live". I mellomtiden hadde junior stilt seg opp i perfekt posisjon litt lengre borte. I det dyret passerte, tok han tak i det høyre hornet og svingte det hårete beistet et par runder rundt i lufta, før hornet knakk og Magne Moskus fløy sin vei. Også verdensmesteren entret lufta på en uvanlig måte, men landet perfekt på en snøbre like ved. Dramatikken var over på et øyeblikk. Og jeg, jeg satt bare bak en stein og bivånte det hele. Uten videokamera. Vi vil herved informere bygdefolket om at de kan føle seg trygge igjen. Og skulle det dukke opp flere farligheter i fjellheimen, er det bare å ta kontakt. Moskuspatruljen er klar for nye eventyr.