Det var en strålende fin skidag i Maurienne i de franske alpene. Datoen er 15. februar 2016. Fotojournalist Thomas T. Kleiven har gjort som han har gjort siden han var liten gutt, og vokste opp i Meløy i Nordland: Stått på ski i flere dager og nytt naturen.
- Tøft å høre om folk som blir tatt av skred
- Du først
Det er Thomas selv som forteller dette under skredkonferansen på Åndalsnes denne søndagen. Han er siste foredrag ut, og etter en helg med mye teori treffer historien hans mange rett i magen. Dette er ikke teori. Det er en døden-nær-opplevelse Thomas har opplevd. Og nå forteller han om den.
I voksen alder har Thomas spesialisert seg på å fotografere skikjøring, noen han også har gjort på denne turen. Han er sammen med to franskmenn og en nordmann til, Thor.
De har bestemt seg for å ta en siste tur denne dagen og kommer til en ikke alt for bratt bakke de må krysse for å komme til punktet der de skal sette utfor for å kjøre ned til skisenteret, som er fem minutter unna. To av dem har allerede krysset, og Thomas og den andre franskmannen står igjen.
– Du først, sier franskmannen, Pierre..
– Nei, du først, sier Thomas.
Men de blir enige om at Thomas skal krysse. I etterpåklokskapens lys innser Thomas at det var synlige tegn i snøen på at ting ikke var trygt, selv om det ellers var få tegn på skredfare.
Som en vill elv
Idet Thomas kjører sprekker bakken rundt ham på alle kanter. Thomas forteller at det er som å stå på ski i en stri elv. Han handler på instinkt og begynner å kjøre nedover i håp om å klare å kjøre fra skredet.
– Jeg prøver å holde balansen mens jeg suser nedover, forklarer Thomas.
– Det går overraskende bra, selv om det føles som en ganske lang tur. «Dette klarer jeg,» tenker jeg. Snøen stopper, og jeg er fortsatt på toppen.
Men akkurat i det Thomas tror han kan puste lettet ut, snur han seg. Og plutselig forlater roen ham.
– Det kom en hel flodbølge av snø mot meg. Snøen hadde truffet en forhøyning lenger opp, som jeg ikke hadde sett. Dette har gjort at jeg har en vegg av snø på vei ned mot meg. Jeg innser at dette klarer jeg ikke å fare fra, eller svømme mot.
Han beskriver det som at du er ute og surfer i bølgene, og så kommer det en kjempebølge mot deg som du vet du ikke klarer å flykte fra.
Thomas slipper stavene, og gjør seg klar for det uunngåelige sammenstøtet. Så blir alt svart.
Ba til gud
Idet han skjønner at han er gravd i snømassene begynner han febrilsk å gave med høyrehånden, som er løs foran ansiktet hans. Han forsøker så godt han kan å lage seg en luftlomme, men etter hvert griper hånden bare i tomme luften. Det er da panikken kommer.
– Hele kroppen din skriker at den vil ut. Du vil bare opp, men du har ikke sjanse til det. Når kroppen får slik panikk mister du masse energi og oksygenet forlater kroppen.
Etter en stund skjønner Thomas at han må roe seg. Han går fra å være emosjonell til å være rasjonell, og får ned pusten og hjerterytmen. Han har bare ett mål: Å komme seg hjem.
– Jeg ba til gud om at han måtte hjelpe meg hvis han kunne. Og så var det bare å vente på at noen skulle finne meg. Jeg har skredsøker som sender ut signal, så jeg regnet med at noen ville finne meg. Men det er ingen garantier.
Tankene går til kona og 30-årsdagen som de skulle feire neste uke. Og på datteren. Som nå kanskje må vokse opp uten pappa. Den tanken er verre å tenke på enn at han skal dø.
Slått i anisktet
Utenfor raset står Pierre igjen på toppen. De andre som dro før ham har kjørt ned, og er nødt til å ta heisen for å komme seg opp dit. Pierre kjører ned og forsøker å finne signalet fra skredsøkeren til Thomas. Franskmannen er halvt panisk, og klarer ikke å finne signalet. Han gråter og roper og forsøker å grave.
Samtidig er helikopter på vei, og redningsmannskaper kommer på snøscooter med utstyr og lavinehund. Skredet som har tatt Thomas er 150 meter bredt og fem meter høyt, og de begynner å stikke søkestengene ned i snøen etter å ha plukket opp signalet hans.
Søkestengene finner ikke noe, så de begynner å grave. Helikopteret har landet, og flere kommer til for å grave.
Plutselig dunker Thor spaden mot noe hardt. De får gravd opp hodet til Thomas, men han er livløs. Thor snur seg bort. Han føler han må kaste opp. Han er sikker på at Thomas er død.
Legene som kom med helikopteret gir derimot ikke opp og slår Thomas hardt i ansiktet mens de roper navnet hans. Thomas kommer til seg selv.
– Jeg skjønte fort hva som har skjedd. Legene lurer på om jeg er skadet, men jeg sier at jeg ikke har vondt og at jeg ikke fryser. Dette roet dem ikke ned, for da ble de redde for at jeg var skadet.
Broren kjeftet
Til slutt får de Thomas opp, og han begynner å fryse. Kroppstemperaturen er 31,4 grader, og han er fryktelig tørst. Legene er bekymret for hans indre organer og sender ham til sykehuset. Hullet Thomas dras opp fra er tre meter dypt. Det er tunge masser å ligge under.
Thomas er på sin side så forundret over at alle er så dystre. Han hadde til slutt vært sikker på at det var det. Her, i snøen i de franske alpene, skulle han dø. Og så overlever han. Han er overlykkelig, men alle rundt ham er alvorlige og følelsesløse.
På sykehuset blir han varmet opp, og de finner ut at han ikke har noen skader. Han ringer kona, men sier ikke hva som har skjedd. Like etter ringer broren, men han begynner å kjefte på Thomas for hans uforsiktighet. Thomas legger bare på. Etterpå ringer broren og ber om unnskyldning.
– Det var hans reaksjon på at han ble så skremt, sier Thomas. Han forstår det.
Overvurderte faren
Allerede neste dag er han tilbake for å fullføre reportasjejobben. Han står til og med på ski. Først nå ringer han kona for å fortelle hva som har skjedd, og han får beskjed om å komme hjem. Nå er jobben ferdig, så han reiser hjem.
– Å se datteren min igjen var fantastisk. Jeg var ute og gikk på ski med henne, og det gir meg en intens lykkefølelse som jeg ikke har følt før.
Nå, nesten to måneder senere innser han at han før hadde et usunt forhold til hva som var utrygt.
– Før dette hadde jeg bare positive naturopplevelser. Da er det lett å gå i den fellen at du vurderer alt som trygt, selv der det ikke er det. For det har jo alltid gått bra.
I dag innser han at det er ting han ikke har kontroll på. Han tar derfor andre valg enn før. Og han er klar på en ting:
– Alle dere som er her på konferansen, sier han og ser utover forsamlingen. Absolutt alle suger til seg hvert ord Thomas sier.
– Dere vil alle bli forandret om dere kommer i en slik situasjon hvor dere kunne dødd. Uansett hva dere tror og mener i dag, så vil dere mene noe annet etterpå. Jeg vil ikke skremme noen. For de fleste av oss er det å være i naturen en livsnødvendighet. Så ikke bli redd. Men er du glad i det du holder på med, så må du vurdere risikoen.
Fjellfolk er en familie
Foredraget gjør inntrykk. Ikke minst det at Thomas selv flere ganger tydelig kjemper med gråten gjør at mange blir veldig påvirket. Etter foredraget sitter vi og snakker med Thomas. Det kommer mange konferansedeltakere bort og takker ham for at han holdt foredraget.
– Etter alt det teoretiske trengte vi noe personlig, sier en svensk deltaker til ham i det hun drar fra konferansen.
På spørsmål om hvorfor han hold foredraget sier Thomas at det er fordi han blir så provosert av at folk skal dysse ned sine egne feil.
– Noen vil kanskje si at vi ikke kunne unngått det som skjedde, men vi gjorde en feilvurdering. Dersom andre kan lære av det, så er det verdt det. Jeg har ikke fasiten. Hvem vet om jeg plutselig får en senreaksjon om noen måneder. I tiden etter brukte jeg mye av arbeidstiden på å finne mest mulig fakta om skredet som tok meg. Men vi fjellfolk er som en familie. Man må dele det man har erfart!