Tobias Hattrem Moas svarte dansehatt sto alene midt på scena. Kunstnerisk leder Heidi Morstøl var den første som kom inn. Med sakte og rytmiske bevegelser knelte hun foran hatten og minnet. Minnet om en god venn, en dansekollega og en ungdom som mistet livet så alt, altfor tidlig.

Så kom de alle. Kledd i hvitt og med svart sørgeband. Avslutningsnummeret under årets show fikk publikum til å sitte fjetret og til slutt til å reise seg i taktfast og ærefull applaus for showet og for minnemarkering som var løst på en fortreffelig måte. Ikke for mye, ikke for lite, men akkurat passe og med virkemidler som fikk oss alle til å fryse på ryggen.

– Det var vår siste hilsen og en avrunding for oss alle. Dette var viktig for oss fordi mange har følt at vi ikke fikk en god nok avslutning under begravelsen. Utfordringen var å få det til så følelsesmessig som vi ønsket, og så med hele gjengen samlet i minnet til slutt. Vi er fornøyd med det vi fikk til, sier Heidi Morstøl like etter forestillingen.