Gir opp grunnet rovdyr

– At det ikke lenger er mulighet til å drive med sau i bakkene på Verma, er sterkt medvirkende årsak til at vi nå gir opp og flytter til Molde, sier Ole Løkra som gjør moldenser av seg.
Nyheter

Rauma kommune blir en familie på fem fattigere. Ole og Ingrid Løkra tar med seg tre barn og flytter til Molde etter at de har sett seg nødt til å legge vekk alle ambisjoner om å drive med sau på Verma. Og den aller viktigste årsaka: Rovdyrproblematikken.

– Det er ikke mulig å investere store summer i ei næring som er så lite forutsigbar som det å drive med sau der vi rammes av rovdyr, sier Ole Løkra som nå har fått seg jobb som bilklargjører i Molde. Ole Løkra forteller om to år med et tap på hele 18 prosent av sauene. Avlsdyr som skulle danne grunnlaget for hele produksjonen i flere år framover.

– Jeg var i grunnen klar til å investere i ny driftsbygning og hadde planlagt å satse på landbruket på Verma, men har gitt opp. Nå blir jorda liggende brakk og liene ikke beitet. Bygda gror igjen, sier Ole Løkra og legger til at det er flere ting med samfunnsutviklinga som gjør at han mener bygda Verma nå er i ferd med å dø og blir igjen som ei bygd bare for pensjonister og til fritidsbruk.

– Vi kjører 40 mil i uka bare for å ha barna i barnehage på Lesjaskog. Og med skolegang og fritidsaktiviteter etter hvert så vil tallet på kilometer fordobles. Dette er grunn nummer to til at vi gir opp på Verma. Vi kan ikke ta så radikale valg på vegne av barna våre. De må få lov til å vokse opp der flere tilbud finnes, sier Løkra.

Uforutsigbart

Men situasjonen for sauenæringa er det som påvirket den endelige avgjørelsen for familien på Verma. Ole Løkra forteller at han vurderte å gi seg allerede i 2008 ett år etter at han hadde tatt over drifta etter foreldre sine. Men han valgt å gi det hele en ny sjanse. Men etter et stort tap på beite i fjor og etter at han da heller ikke fikk erstatning på grunn av manglende dokumentasjon, var begeret fullt.

– En eller annen skulle ha hatt guts nok til å anmelde forvaltninga for grov uforstand i tjenesten, sier en bitter og opprørt eksbonde på Verma. Han legger til at han allerede hadde investert rundt 500.000 kroner for å gjøre arbeidssituasjonen bedre. Dette er penger han nå bare kan regne som tapt. Dessuten er fire års agronomutdannelse totalt bortkastet.

– Jeg får aldri mer bruk for de investeringene jeg har gjort i utdannelse, sier Ole.



Trist

– Er dette trist? Vi retter spørsmålet til Astrid som har drevet garden og hatt dyr i 43 år.

– Ja, veldig trist. Ole er sjuende generasjon på garden. Nå blir barnebarna borte og nå blir dyra borte. Og alt vi har jobbet med i alle år, blir borte i skogen når det gror igjen, sier Astrid Lykkeslet Sæther med tårer i øynene.