Eksklusivt intervju med Lars Wenaas:

- Største opplevelsen ved å reise er å komme heim igjen

Åndalsnes Avis har fått et portrettintervju med Lars Wenaas. Det er første gang at han stiller opp til et slikt intervju.
Nyheter

Åndalsnes Avis velger å legge ut portrettintervjuet på vår nettside. Vi legger vanligvis ikke ut lørdagsstoffet vårt, men gjør et unntak denne gang. I vår påskeavis sist lørdag var det også flere andre saker som fenget lesernes interesse. Disse sakene får du kun tilgang til enten ved å kjøpe avisa i løssalg eller ved å abonnenere på avisa.





Her er portrettintervjuet med Lars Wenaas:

Lars Wenaas (snart 60) er gjennom arbeidet sitt mye på reise. – Største opplevelsen ved å reise er å komme heim igjen, sier mannen som alltid tenker egen bygd og kommune når arbeidsplasser skal skapes og økonomisk hjelp gis.

Morgengryet er ennå i en grytidlig fase når Lars Wenaas låser seg inn til en ny arbeidsdag i Wenaasgruppens hovedkvarter på Voll i Måndalen. Solstrålene har rett nok klart å krydre de øverste snøkledde fjelltoppene med et skimrende lag av gull. Men nede i bygda er det ennå rester av skumring.

– Jeg har funnet meg en rutine jeg trives med. Grytidlig frokost og tidlig på jobb, deretter en to timers fjelltur før jeg drar tilbake til kontoret.

– Får legge til at jeg jobber til i halvsekstida i tillegg til noen timer både lørdag og søndag. Viktig å holde arbeidstida – ha arbeidstimer nok.

KLOKKA HAR PASSERT kvarteret over sju før vi får dagens første smittende latter. Etter årelang masing har vi endelig fått ja til et portrettintervju.

"Det året jeg fyller 60 er kanskje et passende år", var svaret i fjor.

Nå er i fjor blitt til i år og Lars Wenaas fyller snart 60.

19. april er det nemlig 60 år siden ekteparet Lidveig og Sigmund Wenaas fikk sitt første av til sammen fire barn. Den førstefødte fikk navnet Lars – oppkalt etter bestefaren sin Lars Wenaas, også kalt Amerika-Lars. Sammen med broren Nils og søstrene Synnøve og Inga vokste han opp til lyden fra symaskiner og synet av travle syersker. Bestefaren var en pioner på området. Foreldrene Sigmund og Lidveig førte tradisjonen videre. Han var ikke aleine. Bare i Måndalen var det på 1960-tallet 17-18 som drev i konfeksjonsbransjen, derav tre av litt størrelse; Sigmund Wenaas Konfeksjonsfabrikk var en av dem.

Men dette var også ei tid der stadig flere konfeksjonsverksteder la inn årene – stanset symaskinene. Konkurransen fra utlandet ble etter hvert mer enn merkbar. Det som skjer innen landbruket i dag var omtrent tilsvarende det som skjedde innen konfeksjonsbransjen på 1960- og 70-tallet. Men én mann ville det annerledes; unge Lars Wenaas.

– Som ung likte jeg å jobbe i syverkstedet – sitte ved ei symaskin eller knapphullsmaskin.

Lars forteller videre at han etter endt skolegang i kommunen tok konfeksjonsteknisk utdannelse i Molde.

– Hadde du en arv å ivareta – var det årsaken til at du utdannet deg i den retningen?

– Nei. Foreldrene mine hadde ingen forventninger til at jeg skulle overta og drive bedriften videre. Til det var framtidsutsiktene innen bransjen for usikre.

ETT ÅRS PRAKSIS som arbeidsleder ved Alvo skjortefabrikk på Stranda, skulle få stor betydning for både personen Lars og for lokalsamfunnet Måndalen. Han kom nemlig til en hypereffektiv fabrikk. En av tankene som meldte seg for den unge og ennå uferdige konfeksjonslærlingen var:

"Hva om produksjonen av arbeidsklær ved fabrikken i Måndalen kan gjøres like effektiv"?

Tanker skulle bli til gjerning. Via kontakter ble nytt produksjonsutstyr og nye produksjonslinjer stablet på beina. Sammen med far Sigmund og broren Nils klarte Lars å skape en produksjon av arbeidstøy mer effektiv enn alle andre. Han føler det ekstra gledelig at broren sa ja til å være med på dette arbeidet.

Til og med utenlandske produsenter fikk opp øynene for Wenaas, "made in Norway". Lokalsamfunnet Måndalen blomstret. Syersker kom tilreisende langvegsfra – sikret seg arbeid og skaffet seg varige livsledsagere i lokalsamfunnet og sørget for etterkommere med oppfriska gener – både i Måndalen og nabobygder.

Parallelt med oppbyggingen av en mest mulig effektiv produksjonskjede, måtte Wenaas ha kundegrunnlaget i orden.

– All produksjonen vår ble kjøpt opp av NKL og en stor grossist i Oslo. Så sa kooperasjonen opp sin avtale – en krise for oss, erkjenner Lars.

Men en ny kunde meldte sin ankomst. Dette var i tillegg et selskap med en person som var litt av en Reodor Felgen når det gjaldt å spekulere ut teknologi til en effektivisering av konfeksjon. Fabrikken i Måndalen fikk ta del i kunnskapen til denne mannen.

GRUNNLAGET FOR oppblomstringen var lagt. Da de i 1978 fikk sin første og store kontrakt med mektige Aker, entret de for alvor toppen av arbeidstøytronen. "Wenaas"-merket og "W"-en skulle etter hvert bli et begrep.

Lars erkjenner at mange vil sikkert hevde han var både dumdristig og mer til da de i 1977 startet på byggingen av det som er dagens anlegg til Wenaas AS – i Måndalen.

– Det var ikke mange som bygde konfeksjonsfabrikker i Norge på den tida – for å si det mildt.

Men Lars hadde troen – ikke bare troen, men klokkertro på opplegget. I dag snakker man mye om Ekornes i Sykkylven; det med suksess å produsere for det store utland – i Norge. Wenaas var 1970-tallets Ekornes. For Lars var om det å bygge i Måndalen aldri noe diskusjonstema. Sjøl situasjonen rundt 1990-tallets endelikt på produksjonen av arbeidstøy i Norge klarte han og gode medhjelpere å redde seg ut av. Og her kommer det han er aller mest stolt av.

– Vi greide å omstille oss fra produksjon til salg, logistikk og service uten å si opp en eneste person.

70-80 syersker flyttet seg gradvis fra symaskiner til salg, ordremottak og distribusjon – til en sentrallagerfunksjon.

– Og det beste av alt; bedriften tjente gode penger.

Og god inntjening både under perioden med egenproduksjon og overgang til å bli et sentrallager for Wenaas, var årsaken til at Lars Wenaas valgte andre områder å involvere seg i. Penger tjent ble penger investert. For å gjøre en vel 10 år lang historie kort. Wenaasgruppen ble etablert. I dag er han og selskapet han styrer blant annet en storeier av hotelleiendommer i både inn- og utland.

DE DRIVER STORT innen sport- og fritid – innen finansforvaltning. I tillegg har de engasjert seg i drift av alpinanlegg og litt shipping. Lars og Wenaas-slekta har solgt seg ut av Wenaas AS. Men at han fremdeles har et bankende hjerte for det han sammen med bror, far og resten av slekta bygde opp, viste fjorårets reaksjon da eierstyrelsen i Wenaas AS ville flytte lagerfunksjonen ut av Måndalen. Lars kalte inn til møte, forklarte dem litt om det å se muligheter i stedet for umuligheter, ga dem tilbud om at han kunne etablere et eget logistikkfirma som skulle drifte lageret. I dag er Rauma Logistikk AS en realitet. Arbeidsplassene forble i bygda og kommunen. Fra 1. juni skal de drifte sentrallageret – for Wenaas AS.

Ett moment som Lars Wenaas har tenkt en del over, er hvor heldig de har vært ved ansettelse av medarbeidere i ulike funksjoner – det helt tilbake til 1970-tallet.

– Veldig interessant og ikke minst gledelig å se hvordan mange har utviklet seg i takt med oppgavene.

– Vet ikke om det er snakk om flaks, men uansett har det vært en viktig suksessfaktor siden 1970-tallet, sier Lars.

Han setter veldig stor pris på at han har fått med seg alle de flinke medarbeiderne for lengre eller kortere perioder.

EN NY HALVTIME i vår tid med gründeren og patrioten er blitt historie. Etter vår mening er halvtimen vel anvendt tid. En rekapitulasjon av positiv lokalhistorie er aldri å forkaste. Sola har strevd seg opp bratthenget mot Vetinj på nordsida av Romsdalsfjorden. Strålene fra himmellegemet har tatt et nytt steg retning bygda og dalen. En vakker dag er i emning.

– I motsetning til Bjørnson valgte du deg Måndalen; hvorfor?

Dikterhøvdingen valgte seg som kjent april.

– Jeg er født her.

Lars tar seg en ørliten pause. Fra inngangsdøra hører vi fottrinn. Andre ansatte kommer på jobb. For de fleste andre er det nå arbeidsdagen starter. Flere halvtimer er gått siden sjefen inntok kontorstolen.

– Jeg har stor respekt og ydmykhet for det som er skapt i bygda. For jord som er ryddet. For garder som er skapt. For folket som bor her. Her går det an å drive virksomhet uten forstyrrende elementer.

SPESIELT DETTE å kunne drive i fred uten altfor mange forstyrrende innslag i hverdagen, er viktig for Lars Wenaas. Han tror ikke at han fra et hovedkontor i for eksempel Oslo ville hatt de samme betingelsene. For ham er Måndalen et senter verdig.

– Var det å skape verdier viktig for deg?

– Enten man ønsker det eller ei vil resultat måles ut fra det tallet man finner på sluttlinja i et regnskap. Det er denne verdien som gir grunnlag for å måle resultatet av det arbeidet som er utført. Tjener man penger vil man også kunne investere i nytt, skape mer verdier, sikre arbeidsplasser – sikre bedriften ei framtid. Og et viktig mål for meg og oss er å bli best – best på det vi driver med.

Slik er det med etableringen Wenaasgruppen har hatt i Russland. Nå er de kommet til et punkt der investeringene gir god avkastning og driften går bra. Nå er det Tyskland og Mellom-Europa som står for tur. Nesten all fokus blir rettet mot opparbeidelsen av et nytt marked.

– Hva betyr penger for deg personlig?

– Ikke mer enn det å skape verdier.

– Hvordan liker du å få benevnelser som hotellkonge?

– Jeg klarer meg uten oppmerksomhet av det slaget, for å si det slik.

– Du har bidratt til bygging av kulturhus i kommunen, bidratt med penger til idrettsanlegg, til å bevare kjøkkentjenesten ved omsorgssentre i både sør og nord – hvorfor?

Igjen føler han trang for å trekke pusten litt, Lars. På stamvegen utenfor suser bilene retning arbeidsplasser i bygd og by.

HAN LIKER det han ser. Økt trafikk betyr økt antall arbeidsplasser – et levende lokalsamfunn.

– Det har med noe jeg brenner for – et levende lokalsamfunn, begynner han.

– Skal vi utvikle lokalsamfunnet, skape trivsel og få folk til å bo her – må alle delta – på sin måte, fortsetter han.

– Wenaasgruppen har bidratt på sin måte; med det vi kan yte – penger.

Med engasjert stemme forklarer Lars om viktigheten av en dugnad – viktigheten av at det er mange som bidrar til å skape for eksempel et friidrettsanlegg – at mange føler eierskap til et prosjekt.

– Vi ville aldri ha bidratt med penger til et prosjekt om ikke andre brant for det. Når det gjelder å skape et samfunnsansvar har vi alle en oppgave; liten eller stor.

– Viss jeg fremmer påstanden om at du bak forretningsmannens harde ytre innerst inne er en mjuk mann – hva er svaret ditt da?

– Ja.

Lars lar jaet hvile en aldri så liten stund før fortsettelsen kommer:

– Jeg tror nok det. Forretningsmannen er en Lars som sjelden eller aldri gir seg. Jeg prøver å tyne ut den siste krona av et prosjekt for at det skal gi best mulig resultat – i alle fall er jeg kjent for det.

– Samtidig legger jeg stor vekt på at jeg skal være real – ordentlig og ikke minst være til å stole på så vel i forretninger som privat.

– Når det gjelder indre mjukhet burde kanskje andre ha uttalt seg om det. Men jeg tror jeg er en person med sterke følelser – og innerst inne er jeg forholdsvis mjuk.

LARS WENAAS sier han prøver klart å skille det å være forretningsmann og privatperson.

– Jeg kunne for eksempel aldri tenkt meg å prute på ei skjorte eller ei bukse når jeg er ute på privat handel. Jeg betaler det det koster.

– Hva betyr familien for deg?

– Som for de fleste andre; den betyr mye.

Ei fjordvendt dør i administrasjonsbygget er åpnet opp mot sjøen – som for å slippe våren inn. Små bølger skapt av en laber bris ute i fjorden leiter seg veg mot fjøresteinene i Vollabukta. Det er med fjorden som med livet. Dager med storm og sjø i opprør. Dager med blikkende stillhet og ro. I en evigvarende vandring søker bølgene seg veg mot land – hever seg en siste gang før de faller til ro i fjøras favn. De er kommet heim.

Lars forteller om sitt forhold til familien. Hvor godt det er å komme heim etter endt forretningsreise – vite at det alltid er noen som venter. Kone, barn og barnebarn – for Lars betyr det alt.

HVILE PÅ LAURBÆR, er et uttrykk mye brukt med base i idretten. I gamle dager ble vinnerne hyllet med laurbær – en krans fra laurbærtreet. Uttrykket kommer fra olympiadens heimland, Hellas. Men det betyr ikke at når seirene er mange nok, kan man sette seg ned og gjøre ingen ting. Egentlig betyr det at man ikke skal hvile seg så lenge laurbær kan vinnes.

Lars Wenaas har, i overført betydning, vunnet en del laurbær. Gjennom lange timer og hardt arbeid har han skapt verdier. Laurbærene har han fordelt innad i familien – til barn og barnebarn. Likevel jobber alle i hans familie. Ingen har satt seg ned for bare å nyte opptjente verdier.

Barnebarna er i utdanningsfasen av livet sitt. De tar seg sommerjobber sjøl om de hadde klart seg uten. Bestefar Lars er stolt av det.

– Vi har en del regler vi lever etter i familien vår, sier Lars.

Han leiter seg nedover i en sirlig tilrettelagt bunke av papirer, før han trekker fram et dobbeltark. Wenaasgruppens leveregler – identisk med mange av dem han og familien lever etter.

Sparsommelig, står det i ett av de 12 "budene".

Uavhengig, står det i et annet.

Lav risiko – bygge stein på stein, i et tredje.

Det burde ha stått noe om arbeidsom, også. Men det tar de som en selvfølge.

HAN TENKER tilbake på sine egne guttedager, Lars. Sjøl om han helst kunne ha tenkt seg sommerjobb bak en knappehullsmaskin i farens verksted, sendte pappa Sigmund ham ut i onnearbeid. Viktig å komme seg ut; oppleve noe annet av livets arbeidssomme mangfoldighet.

– Sammen med Finn (Vold) hadde jeg jobb som onnagutt på garden til Jon Skeide, forteller Lars.

Her jobbet de to ungguttene, sommer etter sommer. De hesjet, dag ut og dag inn – i all slags vær. Hesjer ble til. Lange hesjer. Mange hesjer. Først når høyet var tørt, og avlinga kjørt inn – var jobben gjort.

– Vi hadde tre kroner timen for arbeidet vårt, Finn og jeg – fikk 50 øre mer enn de andre som hadde onnejobb.

– Hvilke verdier er det vi finner i Måndalen?

– Folket.

Svaret er kontant. Lars tror at mange i bygda kjenner seg igjen i levereglene som selskapet hans jobber etter. Det å være nøysom. Det å skape seg uavhengighet, bygge stein på stein – være arbeidsom.

Han tenker tilbake på tida han sto ved hesjene i Skeidegarden – på tider da garden for mange var eineste inntektskilde – på ei tid da arbeidsdagen sommerstid startet når sola rann og sluttet etter solnedgang. Han tenker tilbake til besteforeldrenes tid da nøysomhet var en nødvendighet og arbeidsomhet en dyd.

– Det var ingen stor velstand i Måndalen den tida, men jeg har inntrykk av at bygdefolket klarte seg greit.

– Du er en ivrig bruker av lokal natur; hvorfor?

Vi skifter tema like fort som skyer skaper skygge.

HAN SER UT av kontorvinduet sitt, Lars Wenaas. Mot sør reiser hvitkledde fjelltopper seg. Øspetinden, Kvassetinden og Månvasstinden – litt mer mot øst, Nonstinden og Middagstinden. Om ikke mange ukene kles skogen mellom hvitkledde fjell og dalen seg i grønt. I ryggen har han Romsdalsfjorden og Vollabukta – et vått element som snart ikler seg sommerkveldens blikkstille speil.

– Må jeg svare?

Spørsmål blir møtt med spørsmål. To timer hver arbeidsdag, så sant han er heime, er dette hans rike. Om helgene like så. På tur med ski på beina eller uten. Han liker best å gå på kjente stier, Lars. For om stien ble gått i går er det fortsatt nye fotspor å sette, nye ting å se, nye hendelser å oppleve. Kona Torild og Lars liker seg i fjellet. Om det er med base på hytta på Bøstølen eller fra heimen i boligfeltet – turen er like velkommen for det. I naturen kan de være sammen – et fellesskap de ikke kan dele i jobbsammenheng.

– Finnes ikke maken til romsdalsnaturen.

Sterke ord fra en mann som har hele Europa som reiserute.

For kona og han er den ultimate ferien en skikkelig og opplevelsesrik fjelltur – gjerne kun i hverandres selskap.

Og det er naturen som er inspirasjonskilden til det gode liv. Kombinasjonen turer i nærmiljøet og givende/interessant arbeid holder tanken på pensjonisttida på en dagsturs avstand, minst.

SLIKT SETT ER spørsmålet vårt om hva Lars Wenaas gjør om sju år, et spørsmål av det litt overflødige slaget.

– Jeg har funnet meg en rutine jeg trives med. Først arbeid, så en tur før jeg avslutter dagen med mer arbeid.

Han har ikke lagt noen planer for en pensjonisttilværelse, til det er trivselsfaktoren for stor. Og om eksemplets makt fortsatt er en del av selskapet Wenaasgruppen – der sjefen bør være først på arbeid og sist heim, trives sjefen med situasjonen.

– Har du gjort noe du sjøl mener skulle ha vært ugjort?

Vi holder oss til taktskiftet.

– Jeg har av og til tenkt tanken, ja. Ingen er ufeilbarlig. For meg har det vært viktig å legge bort hendelser som skulle ha vært ugjort – gjøre seg ferdig med det og tilskrive det som ikke skulle ha vært gjort, det ugjortes konto. I den virksomheten vi driver er det uunngåelig å ikke komme i situasjoner som dette. Imidlertid skal vi lære av de feilene vi har gjort og i hvert fall ikke gjøre samme feilen en gang til.

Lars føyer til:

– Den som aldri gjør feil gjør som regel ingen ting.

Lars Wenaas er kjent som en alminnelighetens mann. Han lar ikke verdier på bok få ham til å heve seg over den vanlige mann og kvinne. Noen vil til og med hevde at han føler seg litt beklemt av å bli omtalt som rik på suksess og penger.

– Hvorfor denne alminneliggjøringen av deg sjøl, Lars?

– Jeg føler ingen grunn til å heve meg over det alminnelige.

– Hva gjør deg skikkelig forbanna?

– Urettferdighet.

HAN SITTER EI stund og vurderer spørsmålet.

– Det kan være så mangt. Men ufornuftighet og lite smidighet for eksempel innen byråkratiet kan også være ting som ergrer meg grenseløst.

– Hva gjør deg glad?

– Det er mye, det.

Svaret stanser der. Hva han tenker i stillheten etter svaret, er det bare han sjøl som vet.

– Du har gjort mye, opplevd mye, skapt mye. Har du fortsatt mye ugjort?

– Nei.

Åh nei, tenker vi – har han tenkt å legge opp.

– Jeg har aldri lagt langsiktige planer på det å gjøre ting. Målet for meg er å bygge stein på stein uten for store viderverdigheter og overdreven langtidsplanlegging. Man blir til mens man går. Slik sett kan jeg ikke konkretisere ting jeg føler ugjort. Jeg kan ikke bruke energi på det ugjorte når det hver dag er så mye som skjer og så mye å gjøre. Derfor er svaret nei på spørsmålet ditt.

LARS SMILER. Han smiler ofte, Lars. Han ler ofte. Dessuten lytter han til hva andre har å si. En god egenskap for en som er opptatt av å bygge stein på stein. Med bakgrunn i at han på heimearbeidende dager kan ta seg to timer fri fra jobben midt på dagen for å gå seg tur i fjellet, føler han seg til og med privilegert – at de to timene og mer til tas inn i løpet av tidlig arbeidsstart, kveldsjobbing og helga er ikke noe drawback for privilegiet.

At han fyller 60 år om tre dager fra i dag ser han ikke på som noen arbeidsbrems – ei heller et varsku om å starte planleggingen av det mange hevder er det viktigste i arbeidslivet; pensjonisttilværelsen.

– For meg er det ikke alderen, men helsa som vil bestemme når det er tid for å legge arbeidsdagen i skuffen.

TO TIMER er gått siden vi sammen med morgengryet tok turen inn ei åpen dør til Wenaasgruppens staselige administrasjonsbygg i Måndalen. Morgengryet er blitt til dag – en dag som går mot påske. For en journalist på daglige turer mellom nabobygda Vågstranda og arbeidsplassen på Åndalsnes, er det blitt en vane og kikke ned mot kontoret "hans Lars".

Er det lys i kontorfløya hans, ser vi ham som regel bøyd over pc-tastaturet med lyset fra skjermen i ansiktet. Vi føler en viss stolthet. Det er fra Sørsida han styrer sitt voksende selskap. Takket være hans patriotisme er Måndalen og Rauma hovedsete for et selskap som drifter Norges største hotell, Radisson Blue Plaza Hotel og andre store hoteller i hovedstaden – store hotelleiendommer fra Russland i øst til Spania i vest samt mye mer. Og skulle lyset i kontoret være slokt, vet vi at nye ting er på gang – nye hotellkjøp eller utbygginger vi kan skrive om i lokalavisa.

"Den største opplevelsen ved å reise er å komme heim igjen".

Er det ikke flott – fint å vite at graset på den andre sida av gjerdet ikke er grønnere enn på egen eiendom – at vi tross alt bor i verdens beste kommune for naturglade mennesker og at de som ofte ser andre deler av kloden synes det samme.

Øystein Talberg

oystein. talberg[AT]andalsnes-avis.no

71 22 77 26, mobil: 91 190 213