Karoline fikk hjelp for spiseforstyrrelser

Langt nede. – Jeg var ikke sjuk, nei. Alle andre var dumme. Helt til jeg innså at jeg hadde alvorlig spiseforstyrrelser.
Nyheter

Karoline Bjerkeli Grøvdal fyller 18 år i dag. Åndalsnes Avis møter henne alene heime i Isfjorden, i familiens bolig i Råket 5, to dager før myndighetsalderen. Etter utallige ubesvarte anrop siden i fjor høst tok hun plutselig telefonen. Hun var endelig klar for å snakke ut om den vanskelige tida. Om sine tanker, om hvor fortvilt situasjonen har vært. Og hvor langt nede hun har vært... – Det er ikke mange som skjønner hvor vanskelig tida har vært. I perioder var jeg folkestygg; redd for å se folk i øynene, treffe på venner og kjente. Månedene heime uten muligheter til å få trent slik jeg ville, unner jeg ikke noen. Det var forferdelig tøft. Nesten så tøft at det er vanskelig å sette ord på følelsene, sier hun forsiktig fra skinnstolen i stua. – Det ble for mye Karoline innser i dag at belastningen på henne ble for stor i fjor sommer og høst. Programmet var tettpakket; hun var hele tida på reisefot og konkurrerte altfor mye i forhold til det hun burde ha gjort. Nye hoteller og nye steder, nye kulturer og nye matretter. Ikke enkelt å takle for ei 17 år gammel jente som alltid har vært kresen i matvegen. – Jeg følte meg likevel pigg og opplagt i den travleste perioden. Det var hektisk, men jeg fikk drive med det jeg elsker mest av alt her i livet; trene og konkurrere. Sette nye rekorder og bli stadig bedre. Men så smalt det, omtrent over natta. Jeg var underernært og hadde alvorlige spiseforstyrrelser. Mamma og pappa nektet meg å trene, jeg trengte heller hvile og måtte følge måltidene. For meg det vanskelig å godta at jeg ikke kunne trene. Jeg måtte betydelig opp i vekt uten at jeg ønsker å si hvor mye vekta viste, verken da eller i dag. Men alt dette innså jeg ikke sjøl. Alt og alle rundt meg var dumme; det var ikke meg det var noe galt med. Jeg ville jo bare trene og konkurrere, forklarer Karoline på en reflektert måte mens hun svelger to ganger og kikker ut vinduet. Det er sjølsagt ikke enkelt for ei jente på 18 år minus to dager å sette ord på den vanskelige tida. – Det ble for mye – av alt bortsett fra mat og hvile, konkluderer hun litt stille. HELE INTERVJUET MED KAROLINE KAN DU LESE I LØRDAGENS PAPIRUTGAVE AV ÅNDALSNES AVIS.