Hjemme: Tove Beate Dahle bor i Trondheim, men er ofte hjemme i Isfjorden, der hun bor i farens barndomshjem med flott utsikt utover bygda. – Det er her jeg finner roen, sier hun.   Foto: Evy Kavli

– Verste jeg vet er stagnasjon

Tove Beate Dahle ble med på alt som var av idrett i oppveksten og endte opp med, som hun selv sier, å bli ganske god. Det resulterte blant annet i tre NM titler.
  • Hvor ble de av? Et gjensyn med personer som har flyttet fra Rauma.

Tove Beate er hjemme på langhelgbesøk i Isfjorden. I huset der besteforeldrene bodde da de levde, og der hennes far, Steinar Dahle, vokste opp.

Hun er vokst opp på andre siden av haugen her, som hun sier, i Setervegen på Bakkan, og gikk ofte over Pundet på besøk til farfar og farmor.

Eget feriehus

– Jeg er heldig og har dette huset til disposisjon når jeg reiser hjem. Det er utrolig kjekt for da kan jeg ta med meg hjem venner og kollegaer også. Og jeg må innrømme at jeg er hjemme så ofte jeg kan. Det er her jeg kopler av, smiler hun.

Allerede 16 år gammel flyttet Tove Beate hjemmefra for å gå på Wang Toppidrettsgymnas i Oslo – friidrettslinja. Der fikk hun anledning til å satse videre på idrettskarrieren, som startet på ungdomsskolen på Åndalsnes.

– Det startet med langrenn, og så begynte jeg å løpe om sommeren, på Isfjorden stadions grusbane. Så ble det stevner overalt. Sånn balla det bare på seg. Det endte opp med sjukamp; det vil si egne stevner i friidrett med syv øvelser. Jeg stilte i stevner rundt om i hele fylket, og var vel med på alt som var av annen idrett også, som fotball, håndball, terrengløp og alpint, sier hun og ler.

Raumalangrenn: Runar Stenerud, Bendik Berild, Tove Beate Dahle, Gaute Stenerud, Sindre Bjering Hatlevik og Karoline Bjerkeli Grøvdal på skiløp i 2001.   Foto: Stein Siem

Det endte med at hun ble ganske flink, som hun selv sier, men hadde også en ganske så strikt hverdag.

Strikt treningsregime

– Wang var en artig periode i livet. Alle dager var strukturert, og jeg ble fort voksen. Vi trente opptil 11 økter i uka, mens jeg i tillegg måtte handle inn mat, vaske haugevis med treningsklær og få gjort lekser innimellom. Det var krevende. Alle ville jo bli best både på skolen og i sin idrett, og det ble ikke rom for noe annet enn å trene, gå på skolen, spise og sove. Slik holdt jeg på i tre år. Strevsomt, men artig, mener hun.

– Ja, du var jo på høyde med de store?

– Friidretten var en dominerende del av livet i hvert fall. Det utviklet seg etterhvert mer over på kast, spesielt spydkast, etter et tretthetsbrudd. Der var det også et artig miljø. Jeg var egentlig på topp under sykepleierutdannelsen, sier Tove Beate som tok sine tre NM gull i spyd da.

Hun har fortsatt flere kretsrekorder i andre friidrettsøvelser.

NM mester: Tove Beate Dahle under Hyundai Grand Prix på Brandbu i Hadeland, i 2013.   Foto: Rune Helle, Vestpress.

I oppveksten i Isfjorden, før hun flyttet ut, gikk hun på ski sammen med Karoline Bjerkeli Grøvdal.

– Hun kom flyttende til Oslo noen år etter meg, og vi har aldri hatt felles trening, men vi har begge hengt noen timer på Olympiatoppen på Sognsvann.

– Du hadde ikke mye fritid?

– Nei, men det er kjedelig å kjede seg, og det er artig å ha det artig.

Måtte legge opp

Å være student og toppidrettsutøver fungere greit for Tove Beate, men det var da hun var ferdig utdannet sykepleier og begynte å jobbe turnus, at problemene dukket opp.

– Min trener flyttet også i den perioden. Man kan ikke drive alene. Det kostet etterhvert mer enn det smakte.

– Så du kuttet tvert?

– Jeg prøvde meg på et lite comeback for tre år siden, på NM i Stavanger. Jeg hadde jo ikke trent så mye og hadde ikke forhåpninger om annet enn å komme til finalen. Det klarte jeg, og da hadde jeg oppnådd det jeg ville. Det har ikke blitt noe mer satsing etter det. Det var en grei avslutning.

– Men du har vel ikke sluttet å trene?

– Jeg har fått en del nye hobbyer; landevegssykling, gitar, klatring og friluftsliv. Jeg har fått gått mye mer i fjella nå enn da jeg bodde her. Til og med toppturski har jeg skaffet meg.

– Ja, du har vel kondisen til å gjøre det du vil?

– Egentlig ikke. Min idrett er veldig spissa på korte lengder. Det er derfor jeg har tatt opp sykling. Jeg måtte utfordre meg på noe annet. Verste jeg vet er stagnasjon. Og landevegssykling kan jeg ikke. Ikke er det så gøy heller. Gjør det bare for å holde meg i form, sier hun og ler.

– Så du har et vanlig liv nå da eller?

– Jeg prøver det. Så vanlig det går med turnus.

Jobber på intensiven

Tove Beate er sykepleier på hjerteintensivavdelingen på St. Olavs hospital i Trondheim som tar imot akutt- og kritisk syke hjertepasienter.

– Det var en jobb jeg ikke klarte å si nei til. Etter 16 år i Oslo, var jeg egentlig på veg hit.

Som singel sykepleier var Tove Beate helt ferdig med Oslo. Hun så seg om etter et annet sted å bo, og hadde fått jobb på Rauma Helsehus da intensivjobben dukket opp.

På jobb: Det er et strengt smitteregime på hjerteintensivavdelingen på St. Olavs hospital i Trondheim der Tove Beate Dahle har sin jobb. – Det er en krevende jobb, med mange triste skjebner, forteller hun  Foto: Privat

– Det må jo være en psykisk belastende jobb å ha?

– Ja, til tider er det tøft. Det er mange triste skjebner. Det er mye kav, fullt smittevernregime og vanskelig å planlegge dagene. Da er det deilig å kople av med noe annet her hjemme.

For når Tove Beate kommer til det gamle familiehuset Isfjorden, dukker en ny hobby opp; oppussing.

– Jeg tenker hver gang jeg kommer hjem; hva kan jeg gjøre her og der. Det er mye annet å finne på enn å kaste spyd, innrømmer hun

– Men du angrer ikke?

– Ofte. Jeg føler at jeg liksom aldri ble ferdig. Jeg fikk ikke ut mitt potensial. Men «so what». Det er bare idrett. Men jeg ofret ikke en dritt. Legger man ned harde arbeidsøkter og lykkes, er det ok. Som aktiv tenker man hele tiden på det å bli bedre. Jeg kunne ikke nyte livet heller, man tenkte jo alltid på neste konkurranse.

– Hvor er fokuset nå?

– Jeg har jo fremdeles toppidrettsutøverens mentalitet og ønsker å bli best på jobb. Det er jo ikke så sunt. Men det er jo mange måter å bli flink på jobb på også da.

– Så du er litt sånn flink pike?

– Det er jo artig å være flink. Men det kan være litt slitsomt også. Men jeg føler jeg har blitt litt flinkere til å slappe av, og jeg vil prøve å være her mye mer fremover. Jeg utelukker ikke at jeg flytter hjem på et senere tidspunkt, lover Tove Beate og innrømmer at det også hadde vært hyggelig med familie.

– Jeg er tante, søster og datter, men det hadde vært kjekt med egen familie etterhvert.