Kulturminnet:

Fra fjell til fjære

De gamle vegfarene er kulturhistoriske skatter.

Veg: Rusle en liten tur på en bit av gamlevegen i dette troll-landskapet, og kjenn hvordan du er en del av historien, oppfordrer Geir Grav.  Foto: Geir Grav

Nyheter

Siste lørdag i måneden vil vi presentere et kulturminne i Rauma. Spalten «Kulturminnet» er skrevet av Geir Grav, som er ansatt som rådgiver i Rauma kommune. Han har vært prosjektleder for kulturminneplanen i Rauma.

Diskusjonene omkring aktuelle vegprosjekter i kommunen vår synes ikke å ta noen ende. Men engasjement rundt veg og ferdsel er ikke av ny dato. Bestemmelser og forordninger om veg, vegstandard, veganlegg og veg-vedlikehold har preget store deler av norgeshistorien. Det forteller hvor sentralt alt som hører til ferd og ferdsel er for ethvert samfunn.

Lovtekstene

I vårt fjellrike og langstrakte land var vann, sjø og hav i lange tider de enkleste framkomstvegene. Etter hvert kom ordentlige veger, så jernbane og deretter lufttransport. Men vegenes historie er noe for seg selv, og kildene til denne delen av kulturhistorien er rikholdige. Vi finner lovtekster helt fra norrøn tid, men framfor alt i Magnus Lagabøters landslov av 1274.

Landsloven skiller mellom tjodgate, også kalt allmannaveg eller det vi i dag benevner som riksveg, og bygdeveg. Samt setergate og rekster, altså krøttersti. Tjodgatene var de hovedvegene som gikk gjennom bygda fra ende til annen, eller som det heter i loven: «løper fra fjell til fjære». I de eldste lovene het det at disse allemannsvegene skulle holdes åpne med en spydlengdes bredde. I landsloven ble dette utvidet til 8 alen, som tilsvarer om lag 5 meter.

Kulturhistorie

Flere gamle hovedveger fikk senere tilnavnet kongeveg, fordi de fikk kongelig påbud om opprustning. I våre dager har man fått øynene opp for hvilke historiske skatter disse gamle vegene er.

I kulturminneplanen for Rauma er flere slike strekninger omtalt. Flere av de best bevarte delene finner vi i Romsdalen. Der var også vegen lagt gjennom noen av de mest uframkommelige partiene. Hans Peter Schnitler skriver i sin «Beskrivelse over Romsdals Fogderie» i 1768: «Vejen op igjennom Dalen er ellers meget Vanskelig, i sær den bekjente Bjørn-Klev, som man absolutt maae fare».

Aasmund Olavsson Vinje gjør seg også noen tanker i «Ferdaminne frå sumaren 1860»: «Ja, her er ikkje lett å leva. Her skulle ikkje bu anna enn geiter og engelskmenn og målarar og kunstkjennarar frå flatlandet. Men dei stakkars folk har klora og hengt seg inn i fjellsidene liksom ørnereir der lengst aust, for dei to milene frå sjøene er det så hengjande bratt at ikke ørna ingong kan bu og byggja der». Og gjennom denne dalen gikk altså den viktige hovedvegen mellom øst og vest. Vi skjønner at et slikt landskap bød på utfordringer.

Transportvegen

Romsdalen var en meget viktig ferdselsveg fra utgamle tider. Det var ikke alle som ga seg i kast med Dovrefjell når de kom opp Gudbrandsdalen og skulle til Trøndelag. De reiste like godt ned Romsdalen og dro videre sjøvegen. Vi kan lese i Egilssoga at den sagnomsuste skalden Egil Skaldagrimson dro ned Romsdalen da han skulle vestover, og Olav den helllige dro andre vegen da han skulle til Gudbrandsdalen til møtes med Dale-Gudbrand og hedenskapen. Og Skottetoget i 1612 brukte dalen som snarveg mot Sverige, til det ble brådstopp ved Kringen i Gudbrandsdalen.

Godstransport mellom Romsdalsfjorden og Dovre-bygdene gikk fra gammelt av bare i kløv på hesteryggen etter sti og og rideveg. Etter hvert ble det behov for kjørbar transportveg, og kjørevegen ble bygd. Flere steder i dalen finner vi spor etter gammel kjøreveg fra 1700-tallet.

Gamlevegen gjennom Romsdalen var en viktig saltveg for øvre Gudbrandsdalen. Vegen var også en viktig handelsveg både til Veøy-kaupangen og Romsdals-martnan på Devold. Vegen var opprinnelig kløvsti/rideveg, men ble opprustet tidlig på 1800-tallet da den ble postveg. I 1884 ble vegen kjørbar gjennom hele Romsdalen. Gamlevegen fulgte stort sett fjellfoten, fordi elva flere steder skyller over terrenget helt inn mot fjellet. Denne veglinja var imidlertid utsatt for ras, så om vinteren ble gjerne elveisen benyttet som ferdselsveg.

Utfordrende landskap

Skiri – Flatmark området er en av de trangeste og mest utfordrende strekningene i Romsdalen å bygge veg i. Det kjenner vi igjen fra dagens diskusjoner. Et stort fjellskred stenger nesten hele dalbunnen ved Kors. Elva forgrener seg og renner mange steder tett inn mot vegen eller fjellsida. Under mange av kampesteinene er det huler og hellere som har vært og fremdeles er i bruk på ulikt vis. Som ly for folk og dyr, og som lager for redskap, lakseteiner og annet utstyr. Unn deg gjerne en stopp når du kjører Europaveg 136. Rusle en liten tur på en bit av gamlevegen i dette troll-landskapet, og kjenn hvordan du er en del av historien.

Kilder:

  • Hans Peter Scnitler: Beskrivelse over Romsdale Fogderie 1768 og 1789.
  • Asmund Olavsson Vinje: Ferdaminne frå sumaren 1860.
  • Per Amdam: Kjenner du Romsdal?
  • Arne Inge Torvik m.fl..: Om samferdsel i Møre og Romsdal. Del 2.
  • Statens vegvesen, Møre og Romsdal: Vegminner i Møre og Romsdal fylke.
  • Gro Steinsland: Veienes historie. Klassekampen 24.02.20.
  • Muntlig kilde: Per Knut Bersås