Kommet heim: Harald Morstøl har gjort mange og lange musikalske vandringer, men nå sier han at han har kommet heim. – til orgelkrakken. Her fra en gudstjeneste i Rødven kyrkje.   Foto: Stein Siem

Mellom dansemusikk og kirkeorgel

– Det var kontroversielt, ja – og slett ikke uten stor motstand heime.

Harald Morstøl har i årevis spilt dansemusikk langt ut i de små timer på lørdagskvelden før han, bare noen få søvnløse timer seinere, har satt seg på orgelkrakken i en eller annen kirke. Han innrømmer at det tidligere var ganske kontroversielt, og at det var en kamp som måtte kjempes. Dansemusikk var bannlyst i kirkene for en del år siden og Harald har på den måten brøytet veger.

– Har du faktisk gjort et banebrytende arbeid?

– Det er vel litt drøyt å kalle det det, men det var nok ikke så mange å finne i denne kombinasjonen tidligere. Slik sett gikk jeg nok noen nye veger, sier Harald Morstøl.

Harald Morstøl har fått sin eneste opplæring i musikk da han hadde pianotimer med Isfjordens kirkeorganist, Margot Unhjem, da han var ganske liten.

– Jeg hadde faktisk min første betalte spillejobb som kirkeorganist i Hen kirke da jeg var 15 år og fikk, jeg tror det var 30 kroner, for jobben, forteller Harald med et smil. Siden ble det Isfjorden Hornmusikk under både Kristian Brevik og Bolle Melbøs taktstokk og i en periode var hele familien med i korpset som ble lagt ned i 2012.

The Kings

Men Harald Morstøl var heller ikke gamle karen da han begynte å ta kinobussen til Åndalsnes, ikke for å gå på kino, men for å øve på loftet sammen med Arne Ottar Ødegård, Jostein Fredly og Terje Westrum. Det var bandet The Kings det handlet om, ubeskjedent nok i navnevalget. Dette var i 1968 og Harald hadde blitt fanget av interessen for langt mer enn bare kirkemusikk. Helt stuereint var det nok ikke, men Harald hadde blitt kjent med Arne Ottar gjennom korpsmiljøet, men der de spilte i hvert sitt korps.

– Å spille så mye forskjellig har gitt meg mye kompetanse. Kirka har aldri blitt fjernere for meg på grunn av dansemusikken og i dag er jeg kanskje kommet heim, ansatt som organist i fast stilling, sier Harald.

Jarle Horgheim

Horgheims kvartett ble neste stoppested for dansemusikeren. Jarle Horgheim var nesten dobbelt så gammel som Harald og med i bandet var Odd og Olav Slettaøyen. De hadde sitt stamsted på Gjøa på Marstein i Jarles heimbygd, men spilte også mye ellers både i Rauma og i Lesja og Dovre.

Horgheims kvartett: Her er de for anledningen fem og på oslotur. Fra venstre Harald Morstøl, Odd Slettaøyen, Jarle Horgheim, Olav Slettaøyen og Per Berg.   Foto: Privat

– 400–500 på dans på Gjøa var ikke uvanlig den gangen, forteller Harald. Det gikk i svenske slagere og gammeldans og både Jarle og Harald var vokalister.

Mos

Neste band var det som skulle bli det veldig etterspurte MOS. De var blant annet i studio i NRK og de ga ut MOS-kassetten.

MOS reunion: Dette bildet er tatt da Mos for første gang skulle spille på RaumaRock i 2011.   Foto: Evy Kavli

– Den solgte mye og jeg tror egentlig den ble et samleobjekt. Den ble spilt inn i kjelleren på ungdomshuset Fritun i Isfjorden.

– Lydkvaliteten?

– Hva tror du? Du får høre etter, sier Harald og finner fram kassetten med et smil.

Da det alltid var dans i bygd og by

– Ja, det var tider. Det var faktisk dans hver eneste helg.


Bandet MOS har aldri egentlig blitt lagt ned. De avsluttet samarbeidet, men så gjenoppsto de fra de døde i 2011 da de første gang spilte på RaumaRock. Det gjør bandet fortsatt, de spiller en gang i året.

– Det er fastlegen som nå bestemmer om det er forsvarlig at vi holder på eller om det er beste at vi slutter, smiler Harald.

På tidlig 70-tall spilte Harald en periode sammen med Harald Jakobsen i Duo Dux. De spilte mest i Grandkjelleren og ble ganske mye brukt som bryllupsmusikere.

MURMEL

Men så ble det MURMEL i årevis før han og Reidar Dahle fortsatte dette samarbeidet i Moda Band. Harald forteller om både lange reiser, seine netter og lite soving og at han i dag lurer på hvorfor han orket å stå på så mye som han faktisk gjorde.

Dans på lokalet

Ubeskjedne nok til å kalle seg «The Kings»

– Vi var det første rockebandet i Åndalsnes. Vi banet veg og så dukket mange andre opp etter hvert.


– Det har alltid vært en genuin interesse og lidenskap, sier han som mange har ment burde ha tatt musikken mye lenger enn han har gjort og latt det bli til et levebrød.

2019: Det svingte til tider godt under julekompaniets «Jul heime» like før sist jul. Harald til venstre sammen med Ronald Nikolaisen og kompanisjef Monica Bredeli.   Foto: Ottar Rydjord

– Ja, mange har spurt meg om det, men for meg har det alltid vært fint at det har vært en hobby i kombinasjon med et annet yrke, ved Veblungsnes Sandtak i 30 år. Og så er det slik at jeg må bo på Moa og ikke noe annet sted, sier patrioten.

– Hvor mange instrument spiller du egentlig?

– Skriv sju-åtte. Det spørs hva du mener med å spille, sier Harald og er nok i overkant beskjeden.

– Har du noen gang prøvd et instrument du ikke har fått til?

– Ja, fele. Å spille fele reint er utrolig vanskelig.

– Hva har du likt best?

– Jeg har egentlig kommet heim. Til orgelkrakken i kirka. Det var der det begynte. Jeg setter stor pris på kirkerommet som musikkarena og jeg trives veldig godt med å møte folk i kirka en tidlig søndagsmorgen. Men så lurer jeg også mange en gang på hvordan det skal gå med dette kirkelivet. Etterveksten i kirkebenkene er ikke akkurat stor, om jeg kan si det på den måten.

I radiostudio: Mos på opptak hos NRK med tekniker Olav Sigmund Hustad. Fra venstre Harald Jakobsen, Harald Morstøl, Per Devold, Arvid Hagen og Åge Stangenes.   Foto: Privat

– Nesten halve livet, sier Harald når vi spør om hvor mye tid han tror han har brukt på musikk opp gjennom livet. Og fortsatt er det like kjekt og fortsatt er han nesten like ivrig. En god applaus slutter aldri å gi et lite kick. Nå er han i ferd med å gjøre et engangscomeback i Åndalsnes Storband i anledning storbandets jubileumsforestilling seinere ut på våren.

At Harald Morstøl i 1999 ble tildelt Rauma kommunens kulturpris, glemte vi nesten å fortelle. Men det skulle bare mangle. Men det er bare ett problem med det. Det er over 20 år siden og mange mener han hadde fortjent en ny.


«Dans på lokalet»

Mye musikk- og kulturhistorie er å finne i tradisjonen med dans på lokalet. I Rauma startet de på 60-tallet da det ene bandet etter det andre kom ut av kjellerlokalene og ble etterspurte danse- og rockeband. I en serie på fire reportasjer forteller vi deler av den historien. Her er de tre andre reportasjene:


Dans på lokalet

Ubeskjedne nok til å kalle seg «The Kings»

– Vi var det første rockebandet i Åndalsnes. Vi banet veg og så dukket mange andre opp etter hvert.



Da det alltid var dans i bygd og by

– Ja, det var tider. Det var faktisk dans hver eneste helg.



– Målet har alltid vært å få folk til å kose seg

Det har vært utallige søvnløse netter mellom lørdag og søndag for brødrene Reidar og Bjarne Dahle.