Det er varmt og godt i Isfjorden denne fredagen. Karoline har sagt ja til et intervju hjemme hos sine foreldre på Råket i Isfjorden og kommer smilende og blid ut på terrassen, kledd i litt andre klær enn det vi er vant med å se henne i.
– Du har kommet hjem for å lade opp eller?
– Ja, vi kan vel si det er litt sånn, men det er selvsagt trening fortsatt. Det er litt avkobling å komme seg litt bort. Deilig det, sier hun mens vi setter oss i sola på verandaen.
– Hvor lenge blir du ?
– Bare til søndag.
– Men da er det ikke lenge til du skal i vinden?
– Nei, da er det bare to uker til finalen i EM i Berlin. Jeg reiser på onsdagen etterpå, så det blir en halv uke i Oslo før jeg drar. Jeg springer den 8. og 10. august. Den 6. august begynner europamesterskapet. På bordet på verandaen ligger reiseguiden til Berlin slått opp og det er tydelig at noen forbereder seg til turen.
– Ja, mine foreldre skal også dit. De er gode støttespillere.
– Du har hatt et veldig bra år. Hva tror du årsaken til det er?
– Nei altså jeg har jo holdt meg skadefri og frisk. Det er det det handler om, det jeg driver med. Bra vinter – fått gjort alt det jeg skal. Fornøyd med det. Men vet du hva, jeg tro jeg må sette meg i skyggen, sier Karoline som fremdeles er litt varm etter den første treningsøkten tidligere på formiddagen.
Vi setter oss under tak, i skyggen, og Karoline forteller at hun har en fast treningsrunde hun tar hver gang hun er hjemme i Isfjorden.
– Jeg løper oppe i skogen her. En rute som jeg har hatt i mange år. Det er jo litt gøy, da.
Karoline trener to ganger om dagen, men intensiteten varierer litt.
– Nå er det litt mindre trening enn i den verste perioden. Jeg prøver å lade opp til EM. Litt tøffere trening, men ikke så masse.
– Hva er den største prestasjonen så langt i sesongen, føler du?
– Nå er jeg bare halvvegs i sesongen egentlig, så det er litt vanskelig å oppsummere enda. Det største i år er EM. Det er det man trener mot i år.
– Du er et gullhåp i alle media før mesterskapet. Føler du det som et press?
– Ja, det er det jo. Men gullhåp er ikke mine ord. Man vil alltid få et slikt stempel på seg. Tenker at medaljehåp er litt bedre, for min del. Hvert løp er forskjellig og selv om jeg har medalje fra før, så er det ikke alltid at man klarer å få høyere medalje hvert år. Men tar man medalje, så presterer man bra. Så får vi se.
– Ambisjonene er medalje?
– I mitt hode er det medalje jeg trener for. Ikke for å få en fjerde eller femteplass. Jeg må bare fokusere på å gjøre alt for å få den rette dagen akkurat den dagen, slik at jeg får ut det jeg er god for. Da trenger man ikke tenke på hvor gode de andre er.
– Hvordan skal du klare å forberede deg til det?
– Nei, det jo ikke lett. Det er klart man planlegger treningen hele sesongen frem mot et mesterskap – for å prøve å være i toppform. Om det akkurat slår ut på dagen, går det ikke an å vite på forhånd.
– Det er hinder du satser på fremover – hvorfor det?
– Nei, det er det valget jeg tok i år. At jeg skulle satse på hinder. Det er et langsiktig mål- med tanke på Tokyo i OL i 2020. Jeg har løpt mye hinder da jeg var yngre, og 5.000 og 10.000 de siste åra. Fra jeg sprang hinder i NM i fjor, på en ganske god tid, ser jeg at det er der jeg har størst sjanse til å ta medalje, også i VM og OL på sikt. Det er nok en slik kynisk grunn; at jeg faktisk kan hevde meg bedre der enn på 5.000.
– Men du har sagt til media at du vil vurdere å løpe 5.000 rett etter hinderløpet i Berlin. Vil du det?
– Det veldig rart tidsskjema på jentesiden under mesterskapet og når du kommer i mål etter hinder på søndagen, er det bare vel 20 minutter til finalen på 5.000 meter. I prinsippet så kan jeg delta. Jeg kommer til å være påmeldt, men avgjørelsen vil jeg ikke ta før jeg er i mål etter hinderløpet.
– Hva med mediepresset – plager det deg?
– Det er litt press, men det plager meg ikke. Nå er det slik at norsk friidrett er oppe og går og har mange gode favoritter. Da tenker jeg at man kanskje legger litt mindre press på enkeltpersoner, men det er nesten litt verre. Da er det så mange som kan gjøre det bra at lista er lagt innmari høyt, og man vil jo være den som bidrar til det. Men samtidig så tenker jeg at det presset jeg har, har jeg fått fordi jeg har prestert før. Da er det naturlig at det kommer et slikt press. Det hører med, men man må prøve å koble det litt ut.
– Du har ingen spesiell coaching for akkurat den delen?
– Selvfølgelig så har jeg ei på olympiatoppen, som jeg kan få råd av hvis jeg trenger det og det blir for mye press.
– Har du noen som tar telefonene for deg?
– Jo, jeg har en PR person i forbundet som kontakten kan gå igjennom, men så er det litt sånn i Norge at en del media bare ringer selv. Jeg har jo et åpent nummer, men det har ikke vært det store problemet så langt. Det er bare å ikke ta telefonen når den ringer. Som oftest sender folk meldinger og da velger du selv om du tar kontakt eller ikke, smiler hun.
– Savner du Isfjorden, da?
– Ja, jeg gjør jo det. I perioder. Man setter mer pris på hjemplassen når man ikke er her så ofte. Før så kikka man aldri opp på fjella og slike ting. Det gjør jeg jo nå. Når man har bodd i Oslo så lenge, så ser man at det er en del finere omgivelser her.
– Kanskje når man blir eldre at man ser hjembygda med andre øyne?
– Ja, det er litt slik også, tror jeg.
– Hvordan var det å vokse opp her?
– En perfekt barndom, det vil jeg si. Jeg ville ikke vært den foruten. Men alt til sin tid. Slik som nå kunne jeg aldri ha bodd hjemme. Det har litt med det jeg driver med å gjøre – nettverk og miljø. Men jeg er veldig glad for å være oppvokst her.
– Hva tror du skal til for at ungdommen kommer tilbake?
– For min del, etter karrieren, så er det med jobbmuligheter som er det viktigste. Men jeg er ikke der enda. Jeg er så inne i det jeg driver med nå at jeg ikke klarer å tenke så langt.
– Hvor langt frem tenker du ?
– Det blir vel litt i OL- perioder. Nå tenker jeg på Tokyo 2020. Det er bare to år til. Etter der igjen så er det ny OL periode. Jeg har ikke sett for meg at jeg ferdig da. Du merke når motivasjonen ikke er der lenger. Det er da man begynner å tenke de tankene. Det har ikke skjedd enda.
– Så du har ikke sagt til deg selv at når jeg blir 30 så legger jeg opp, liksom?
– Nei, det tar litt tid i utholdenhetsidrett så ofte det er fra du er 30 at du får ut potensialet. Så man har noen gode år etter det, hvis man unngår skader og kroppen fungerer. Det kan man ikke ta for gitt. Men så lenge det er i orden, kan man fortsette.
– Så du ser ikke for deg at du kommer til flytte tilbake til Isfjorden med det første?
– Ikke med det første, nei, ler hun.
– Men en gang i fremtiden?
– Det er veldig vanskelig å spå egentlig. Det er mange ting som spiller inn på akkurat det valget.
– Hva tenker du om jobb etter idrettskarrieren?
– Nei, som jeg har sagt, det er ikke noe jeg har fundert på. For begynner du med det, har du allerede tenkt på å slutte. Den utdannelsen jeg har er jo innen trening og coaching. Men det er ikke det jeg ser for meg at jeg skal bli. Dette vet man jo ikke før man er mett av idretten og har lyst til å gjøre noe annet. Må bare se.
– Hva med sponsorer; du lever greit av idretten?
– Ja, det har jeg gjort i mange år nå. Jeg er veldig takknemlig for de to lokale sponsorene jeg har; Sparebank 1 og Arvid Gjerde. Kjekt med lokal støtte, sier hun.
– Blir det tid til kjæreste da?
– Ja, innimellom.
– Så du har en kjæreste?
– Ja, da. Det er en som jobber i TV 2 Sporten. Han er på Tour de France akkurat nå og dekker det. Han er journalist.
– Så han intervjuet deg?
– Vi møttes under EM i London i fjor faktisk. Det var slik det begynte. Vi har litt lik livsstil med mye reising. Vi har to leiligheter i Oslo, men bor sammen i en. Det er veldig koselig da, smiler hun.
Da er intervjutida over for vår del. Karoline har nemlig også avsatt tid til å besøke bestemor og resten av familien når hun først er på besøk i hjembygda.
– Ja, det må til. Det er veldig koselig!
