Morten Eilevmo er en av 28 medlemmer i Romsdal fjellredningsgruppe. Sist lørdag måtte han la familiemiddag være familiemiddag og ta på seg utstyret som må til for å rykke ut på en redningsaksjon. En basehopper hadde forulykket i Eikesdalen. For når de vanskeligste av de vanskelige redningsaksjonen skal gjennomføres, kaller det offentlige redningsapparatet på frivilligheten og de alpine fjellredningsgruppene.
Morten Eilevmo har vært med i mange år. Han tror han begynte i 2005. Han forteller at hele tanken bak disse redningsgruppene er bygd på solidaritet og prinsippet om at en klatrer redder en klatrer.
Men ting har forandret seg og i dag er det oftere basehoppere som skal hentes ut enn klatrere og Morten legger ikke skjul på at synet de blir møtt med når de kommer fram, ikke alltid er noe de snakker høgt om. Inntrykkene kan være krevende.
– Men jeg ser i grunnen ingen annen løsning på dette enn at denne type redning må være basert på frivillighet. Det kreves en helt spesiell og nesten ekstrem kompetanse og ikke minst store krav til risikovurdering, sier Morten. Han viser at også Røde Kors baserer sin innsats i alle hovedsak på frivillighet.
– De fleste andre i redningsapparatet er betalt. Dere tar den meste ekstreme delen av jobben. Hva tenker du om å forlate privatlivet for å gjøre en krevende og risikofylt jobb?
– Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det ellers skulle ha vært gjort. I dag har brann og redning en viss kompetanse, men de har begrenset rekkevidde og begrenset kompetanse. Om vi går bort fra den lokale frivilligheten, mister vi gjerne også den lokale kompetansen som ofte er svært viktig. Ei profesjonell redningsgruppe vil måtte flys inn, og de må ha en rullerende beredskap. Ikke lett å få til, sier Morten og legger til at det også er noe edelt over det å hjelpe folk i nød.
Han minner også om at det slettes ikke er alltid at slike aksjoner ender med en tragedie. Tvert om. Den kan være den største glede å få lov til å være med å redde livet til folk.
– Når det gjelder sikkerheten, er det alltid vurderinger vi tar sammen med politiet. Vi kan sikkert komme i situasjoner der vi blir presset på sikkerhet når det handler om å redde ut en person som er i live, men det har jeg aldri vært med på så langt, sier Morten.
– Dramatiske opplevelser er det kanskje alltid. Hva sier du til barna dine om det du har vært ute på?
– Barn er nysgjerrige og spør mye. Ja, jeg prøver å være ærlig i svarene mine, men går nok ikke i detalj om det jeg har gjort og sett. Ja, jeg sier at jeg hentet ned en person som var død.
– Er det mest psykisk eller fysisk utfordrende?
– Mest psykisk. Vi er amatører og ikke proffe når det gjelder slike ting og vi blir eksponert for sterke inntrykk. Men livet handler om liv og død. Vi har stor fokus på dette, vi har tilgang på psykologer og vi har gode rutiner på debrif sammen. Vi passer på hverandre og tar vare på hverandre. Vi kan også bruke redningsmann fra helikopteret. De er proffe på å takle sterke psykiske påkjenninger.
– Hva når utfallet ikke blir som dere hadde håpet?
– Det er vondt og til media vil jeg gjerne si at det ikke alltid er ønskelig at det blir satt bildefokus på oss som stiller opp frivillig. Det fører bare til en rekke spørsmål i ettertid om hva som skjedde.
– Hva kreves av dere for å være med på dette?
– Vi må ha gode ferdigheter som må vedlikeholdes. Vi er stort sett folk som er mye på tur i fjellet og vi har øvelser minst en gang i året sammen med andre tilsvarende grupper. Vi må også kjenne godt til hvor mye vi tåler mentalt. Det kan være heftige greier på mange måter. Vi er ikke sertifisert, men kravene til kompetanse tar gruppene seg av og det er i forhold til interne krav. Gruppene har dessuten en nasjonal overbygging. Vi er ti grupper her i landet totalt.
– Skal du fortsette med å være med på dette?
– Ja, det føles meningsfullt og riktig å være med på denne delen av frivilligheten, sier Morten Eilevmo.
Må verdsettes i kroner og øre