– Nå må du ikke overvurdere deg selv, spøker Åge og ler.

Men det er ikke vanskelig å se at de to har en god tone sammen, og ulikhetene i hverandre fyller de ut. Åge legger ikke fingrene imellom på at han lider av sosial angst, og hadde det ikke vært for Kjersti, spørs det om det hadde blitt noen sceneopptreden ved utdelingen av Etablererprisen tirsdag.

– Det var så vidt jeg kom meg opp på scena. Det å si noe, var helt uaktuelt, ler Åge.

Kjersti tok seg av den biten. Hun ordnet det også slik at ektemannen stilte opp til et intervju for Åndalsnes Avis.

– Jeg hater slike ting. Selve intervjuet er ikke så ille, men jeg er ikke så komfortabel når det kommer i avisa, innrømmer Åge.

Handlingens mann

Men han får gjort ting, og ofte litt fortere enn det kona kan følge med på.

– Vi hadde snakket om å åpne en Thairestaurant, fordi vi elsker slik mat, men ingenting var bestemt. Så en ettermiddag da jeg kom til butikken, ser jeg gjennom vinduet her at det står en hel haug med pappesker i lokalet. Det var møbler Åge hadde bestilt til Thai restauranten. Uten å si et pip til meg. Heldigvis var de svarte, som jeg hadde drømt om, sier hun.

Vi sitter ved et bord i den aktuelle restauranten og snakker sammen. Butikken rett ved siden av, står tom. Det er kun Åge som jobber full tid der nå, men han regner med at han klarer å ta de kundene som kommer i løpet av intervjuet.

– Jeg må ta meg godt av kundene vet du. Sånn er det i nedgangstider.

– Nedgangstider?

– Det er det, presiserer han, men blir avbrutt av en telefon og må forlate plassen sin; ytterst på en stol.

Men Kjersti fører ordet videre og det er hun som er den innfødte av de to.

– Jeg er født og oppvokst på Åndalsnes og flytta først ut da jeg flyttet til Brattvåg i 1996, da jeg hadde truffet Åge, forteller hun.

– Men hvordan traff du Åge?

– Jeg dro til Sunnmøre for å trøste ei venninne som var sjuk. Da traff jeg Åge på en fest. Var det ikke et nachspiel hjemme hos deg, da, sier hun til Åge som igjen er tilbake på plassen sin etter kundebetjeningen.

– Det husker jeg ikke, sier han med et lurt smil, men tror året var 1993.

Åge er født og oppvokst i Brattvåg. Han var skolelei og i stedet for å gå videregående, tok han hyre på en fiskebåt.

– Mange av kameratene gjorde det samme. Jeg var fisker på linebåter i nesten 20 år. Det var fisketurer på Norskekysten, men også fjerne farvann som Afrika, Australia og Russland.

– Så du er sjøsterk?

– Jeg er ikke sjøsyk nå lenger, men de første åra var jeg sjuk den første uka hver gang.

Å være fisker på en linebåt er det hardeste fisket som er, og etter mange år på åpne dekk og mye fysisk hardt arbeid, sviktet ryggen.

– Jeg fikk prolaps i ryggen og fant ut jeg måtte finne på noe annet. Da søkte jeg meg på to skoler; skipperskole og dataskole. Jeg kom inn på begge og måtte ta et valg. Det ble data.

– Men som fisker kan man tjene mye penger har jeg hørt?

– Ja, jeg tjente veldig mye penger. Dette jeg driver med nå, er bare hobby i forhold.

– Du la deg opp litt penger da eller?

– Nja ... de ble vel brukt opp, ler han.

Som mann på sjøen får man også mye fritid på land. Da fikk han anledning til å prøve ut litt forskjellig.

– Jeg har vært lastebilsjåfør også, skryter Åge.

– Det kan du ikke si. Du tok bare en tur til Frankrike, protesterer Kjersti.

– Ja, jeg fant ut på den turen at det ikke var noe yrke for meg. Men artig å ha prøvd da, sier han som også tok storbilsertifikat for den turen.

Åge reiser seg nok en gang. En kunde er på veg inn i butikken.

Da er det fristende å høre fra Kjersti hvorfor hun flyttet til Brattvåg og ikke omvendt.

– Nei, det var aldri noen diskusjon om hvem av oss som skulle flytte. Jeg var egentlig glad for å komme litt vekk. Og jeg var veldig fascinert av landskapet der ute ved kysten, forteller hun.

Kjersti jobbet på Tollpost da hun traff Åge og måtte søke ny jobbmuligheter da hun flyttet.

– Jeg prøvde mye forskjellig, blant annet to dager på et gatekjøkken. Det var helt forferdelig, stekeosen sved i øynene. Heldigvis fikk jeg meg en kontorjobb til slutt; på Hildre Fiskevegn som det het da, forteller hun.

Ufør

I dag er Kjersti ufør etter mange skader og operasjoner i rygg og skuldre.

– Jeg har kjempet mange år mot å bli ufør, men det går ikke. Jeg hadde et fall i ungdommen som smålammet meg litt og det har blitt flere fallulykker og mange operasjoner. Og så har jeg jo spilt håndball, sier hun og smiler.

Hun hjelper til med avviklingen av butikken og syntes det er helt greit.

– Men kroppen er ikke så fornøyd med det, innrømmer hun.

Åra i Brattvåg, da ungene var små og Åge var på sjøen, var også strevsomme. Og for ikke å snakke om året da de valgte å flytte til Åndalsnes.

– Samtidig med at jeg tok dataskolen, startet jeg opp et lite kontor på loftet i huset vårt i Brattvåg. Derfra drev jeg med datasupport. Men det var det mange andre i Brattvåg som gjorde også. Da dro jeg til Åndalsnes for å se hvordan det var her, og her var det ikke noe slikt tilbud. Da valgte vi å flytte hit, forteller Åge.

Han startet med datasupport og åpnet butikk i Strandgata for å ha en møteplass.

– Vi kom til påske i 2005. 2. mai var butikken åpnet og i august kunne vi flytte inn i nytt hus. Tøff tid, minnes Kjersti.

Ikke trua

Det gikk bra med butikken, men Åge ble spådd «nedenom og hjem» av naboene.

– Jeg fikk høre at «her blir du nok ikke lenge». Det fikk meg til å gi enda mer gass. Jeg har ikke for vane å høre på andre. Det er vel det som er problemet, ler Åge.

Og gass ble det; da Vollan 4 kom for salg, kjøpte han det, og flyttet butikken dit – i 2008. I 2014 la Elkjøp ned og eiendommen Jernbanegata 6 og Vollan 5, kom for salg.

– Jeg fikk et tips av Geir Istad om at jeg burde kjøpe eiendommene. Det hadde jeg ikke tenkt på, men det var jo en god idé, sier Åge som for en gangs skyld hørte på råd fra andre.

Han kjøpte eiendommene og flyttet IKTSupport ned i kjelleren og leide ut butikklokalene i 1. etasje. Også andre ideer begynte å ta form hos Åge.

– Ja, jeg hadde lyst til å lage et lite shoppingsenter av bakgården og forhørte meg litt rundt kostnadene. Jeg så for meg en utbygging på rundt 15 millioner og kjørte i gang med prosjektering. Det ingen av dem som jeg kontaktet, sa noe om, var at en slik utbygging ville komme på 35 millioner. Hadde jeg visst det, hadde jeg ikke gått i gang med prosjekteringen, men lagt ideen død med en gang, sier Åge som irriterer seg litt over det prosjektet.

– Men hva er det som driver dere?

– Er det noe som driver oss da, ler Åge, men innrømmer at han er rastløs og liker å utfordre de ideene han får.

– Jeg har jo ikke så mye utdannelse. Hadde jeg hatt det, hadde jeg vel bare analysert alt bort. Nå gjør jeg det bare.

Spontane

Ekteparet innrømmer at det meste er blitt til på spontanitet, noe som gjør livet spennende, men også litt frustrerende av og til, ifølge Kjersti.

– Har dere tapt mye penger på spontaniteten?

– Ja, men hva ellers skal vi bruke pengene til, spør Åge og Kjersti rister på hodet.

– Det kan du ikke si. Vi har ikke penger på bok, sjøl om vi ikke har gjeld i bedriftene. Kun i bygningsmassen, sier Kjersti.

– Det er jo artig å skape noe, og veldig kjekt med egen bardisk, da, spøker Åge.

– Hvordan går egentlig restauranten?

– Det har vært brukbart i år. Det ble litt kaos i starten, når man ikke kan noe om restaurantdrift. Men nå er vi drivere selv og fått minustallene til pluss, sier Åge.

– Og klesbutikken ?

– Der vil vi selge sakte, men sikkert, varene ut. Så vil vi leie ut lokalet. Vi har faktisk noen interessenter som skal se på det i dag, røper Kjersti, men vil ikke si mer.

– Så dere har trua på sentrum?

– Ja, det har vi. Vi vil i den forbindelse rette en takk til politikerne som har pusset opp sentrum, noe som var på tide å gjøre. Det eneste som er litt dumt, er at handelen er delt mellom to sentra. Det er ikke nok folk her til å fylle begge arenaene, mener Åge.

Begge har liten tro på at det er parkeringen som er problemet med handelslekkasjen, men at forholdene hadde vært noe helt annet, hadde Raumasenteret ligget på jernbaneområdet.

– Og hadde jeg hatt penger, ville jeg ha bygd en gondolbane. Den kunne blitt en stor drivkraft; det har jeg sagt siden jeg kom hit. Men det har jeg ikke nok penger til, dessverre!

Samarbeidspartnere: Kjersti og Åge Sønderland er både ektepar og businesspartnere. De innrømmer at mye har blitt til på spontanitet. Foto: Evy Kavli