Jeg har lenge vært usikker på om jeg skal dele det her med omverden, menetter alt fokus på mobbing og gode rollemodeller, har jeg bestemt meg.

Da jeg var ei lita jente og gikk på barneskolen, hadde jeg noen av mine tøffeste år.

Jeg ble mobbet fra 1 til 5 klasse, ukentlig, nesten daglig. Ingen ting skjedde, det hjalp ikke å si ifra, ingen ting ble gjort. Det var et system som ikke tok mobbing på alvor, i likhet med flere stygge saker vi har sett i riksdekkende media den siste tiden.

I 5. klasse skjedde det noe, vi fikk en ny lærer, en lærer som så hva som skjedde og som turte å ta tak. Uten han vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, eller hvordan saken hadde endt. Han stod på, tvang elever, lærere, foreldre og rektor til å ta tak. Etter et lengre fravær fra skolen, kom jeg tilbake til en ny hverdag. Episoden har formet meg fra barndom til det voksne liv. Man blir tøff, tåler en støyt, sier hva man mener og står for det. Samtidig er ikke alltid et tøft ytre, synonymt med et tøft indre.

Da vi flytta hit til Rauma i 2012 var jeg og min mann fulle av pågangsmot og forelska i den her kommunen. At det kunne finnes en så vakker plass på jord? Nå fire år etter, har vi gjort oss noen erfaringer. Er man ny i Rauma, skal man være ytterst forsiktig med å stikke seg fram. Mobbingen og trakasseringen man opplevde på barneskolen, kan også gjelde i det voksne liv. Voksne setter standarden for sine egne barn. For et års tid siden, takket jeg ja til å være med i lokalpolitikken av to enkle grunner: vi elsket å bo her og jeg ville gjøre alt for at Rauma skulle bli et enda bedre sted for alle. Barn, eldre, voksne, både de som er naturglade og de som ikke er det. Men noen der ute vil ikke at vi verken skal bo her eller engasjere oss. Man får slengt kommentarer etter seg i butikken eller i sentrum. I fjor vår startet et flere måneder langt SMS-mareritt med grovt trakasserende og anonyme meldinger med en klar politisk undertone og med et mål om å både splitte meg og min mann samt og få oss bort fra Rauma.

Jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at lokalpolitikk kunne være så stygt i en liten kommune, hvor vi utad skal profilere oss som verdens beste i både det ene og andre. Vi som familie på snart fire, har hatt våre verste måneder før, under og etter valgkampen i høst. Tanken på å flytte herifra har vært diskutert jevnlig og er et tema den dag i dag. Hvorfor skal man orke å engasjere seg? Å være politiker i kommunen vår mener jeg er et ærefullt oppdrag, og vår jobb er å jobbe for Raumas beste og å være gode rollemodeller.

Jeg er litt flau over at vi i kommunestyresalen står og krangler og rakker ned på hverandre. Vi kommer med utidige kommentarer fra talerstolen. Sånn skal det ikke være! Politikere skal være gode rollemodeller og det har vi ikke vært så langt. Det er på tide og gå i seg selv. Jeg har lyst til å sitere Per Arne Skomsø i SV som fra talerstolen sa noe slikt som at «Rauma kan være tøft for innflyttere». Jeg har snakket med flere utflyttede Raumaværinger som også sier de aldri vil flytte tilbake. Hvordan skal vi få vekst og tilflytting dersom det er slik? Gå i deg selv, mobbing er ikke greit, vær en god rollemodell!

Renate Soleim

Rauma Høyre