Jeg stilte meg sjøl spørsmålet; Hvorfor kommunal sentralisering?

La oss ta et eksempel fra virkeligheten. På femtitallet kunne en bonde med noen kyr, sauer og noen mål med jord, fø hele familien. Siden har dette endret seg stort. Hvorfor?

Jo, hvis noen kyr, noen sauer og noen mål med innmark skulle fø en hel familie i dag, hadde det kanskje vært mulig, men det har blitt en veldig dyr husholdning. For at landbruksvarer skulle bli mulig å selge, må de være priset etter det markedet er villige til å betale. Markedets makt har tvunget prisene nedover, og familiebonden måtte omstille seg.

Svaret ble effektivisering. Stadig færre bønder forvalter stadig større områder, og stadig større buskap. Snart er den tradisjonelle familiebondens dager talte når landbruket går over på mer industriell produksjon. Men det er begrenset hva én bonde kan rekke over, og det er begrenset hvor lenge én liten bonde kan holde ut, og dermed blir det hvert år lagt ned 15.000 mål god matjord. Derfor er nok en stor del av framtidas arbeidsplasser i Bygde-Norge å finne innen landbruket.

Kravet til effektivisering rammer alle. Det betyr at Norge ikke kan bruke penger på helse og omsorg i alle småbygder som før, for det vil bli for dyrt. Da er det billigere å samle alle som har krav på pleie under det samme taket, sammen med blant annet legesenteret. Det er med andre ord billigere å flytte pasienten til sykeheimen, enn sykeheimen til pasienten.

Samtidig er det vi i gamle dager kalte gamleheim forsvunnet. I dag skal de gamle bo heime sjøl om de er noe pleietrengende. Undersøkelser viser at folk gjerne vil bo heime så lenge som mulig. Derfor vil morgendagens heimehjelp og heimesjukepleie møte stadig nye utfordringer.

Et annet problem som dukker opp i det samme bildet, er politikernes stadige bruk av den økonomiske ostehøvelen, der også de ansatte blir utsatt for krav om effektivitet og økonomiske innskrenkninger. Noe som igjen medfører at mennesket i omsorgen blir nesten helt glemt. Sju og et halvt minutt, kan jeg tenke meg, er for en gammel mann, omtrent som å ha besøk av en tornado.

En annen tendens som i dag viser seg stadig klarere, er at pasientene må være stadig sykere før de får plass på sykeheim. Argumentet er at de vil bo heime lengst mulig, men det er vel helst et vikarierende motiv, skulle en tro. De reelle årsakene er ensidige innsparinger, samt å skape arbeidsplasser og flytte synergieffekten til sentrum. Alt i effektivitetens disige lys.

Kravet til effektivisering av Kommune-Norge er så til de grader til stede i dag, at bygdene nær sagt tørkes ut. Ut av bygdene går den ene institusjonen etter den andre. Pleiehjem, sykeheim, skoler, brannstasjoner, politikontor, ja nær sagt alt. Det er da enda godt at landbruket er lite egnet til sentralisering.

Dette stiller nye krav til bygdene. Tiden da en bygd kunne fungere på synergieffekten av kommunale aktiviteter, eller en gjennomgangsveg, er over. For å møte morgendagens utfordringer må bygdene ha tilbud som tiltrekker seg stadig nye aktører. Dette betyr at våre politikere, som startet det store bygdetjuveriet, samtidig har et ansvar som tilrettelegger i de selvsamme bygdene. Det gjelder spesielt infrastruktur, men også tilrettelegging av industri- og boligfelt m.m.

Litt må bygdene få tilbake. Det er nå tross alt de som for noen hundre år siden etablerte de samme samfunnene kommunesentra tømmer i dag. Politikerne må legge til rette for etableringer innen industri og turisme, samtidig som nye byggefelt åpnes for nye innbyggere. Et må være minstekravet.

Det er viktig at dagens politikere har dette i bakhodet når høstens budsjettforslag legges på bordet. Et godt budsjett er også et godt budsjett for bygdene rundt sentrum, fordi et godt sentrum er avhengig av sunne bygder rundt seg. Denne symbiosen må våre politikere forstå.

Øyvind Granberg

Leder Vestnes Arbeiderparti