Etter å ha bodd i Rauma i 3 år så tror jeg tiden er moden til at jeg kan ta pennen fatt og skrive noen ord om hvordan jeg har opplevd dette. Det er ikke sikkert alle er enige i at jeg burde være så varm i trøya på et så tidlig tidspunkt, men jeg synes alle innbyggere i kommunen bør få lov til å mene noe om hvordan det er å bo her. På sosiale medier deles både viktige og ikke så viktige saker som ild i tørt gress. Folk er ukritiske til det de publiserer. På nasjonalt plan har vi jo sett at den ene politikeren etter den andre går på en «real smell» ved at de publiserer før de tenker seg om. Det at jeg nå skriver et leserinnlegg bør derfor være nokså ufarlig til sammenligning. Her vil jeg i hvert fall ha tenkt meg nøye om før jeg sender inn resultatet mitt. Hva mener jeg så med dette? Flere bør tørre å skrive leserinnlegg slik at de som bestemmer her i kommunen får bredere kompetanse om hva den vanlige mannen og kvinnen i gata mener om ulike politiske saker og forslag. Folkens – skriv!

Og kanskje kan vi leve litt av det vi dyrker selv..

«Kjære, jeg har tenkt litt. Tenkt litt på det du sa. La oss pakke det vi har og dra. Og finne oss et sted ved havet eller ved foten av et fjell»

Slik begynte talen jeg holdt på Mittun på 17. mai for 2 år siden. CC Cowboys låta, som disse verselinjene er hentet fra, handler for meg om drømmer og mål, om visjon og forventninger. Da vi pakket sakene våre og dro, kjøpte vi oss huset ved havet og fjellet. Vi kunne la barna leke mer fritt ute, og på småbarnsavdelingen i barnehagen var det 3 unger pr. voksen. Da jeg snakket på Mittun var jeg nokså fersk i bygda og i kommunen (noen synes sikkert fortsatt at jeg er det) så jeg brukte anledningen til å si noe om hva det var som gjorde at vi (mann, barn og jeg) flyttet hit til vakre Romsdalen. Det er dette jeg ønsker å rippe litt opp i nå, 2 år senere.

Det er nemlig fortsatt de samme aspektene som er viktige for oss. Landlig tomt, barnehage, barneskole og ungdomsskole like i nærheten og muligheter for arbeid på Åfarnes. Vi har flotte turmuligheter for liten og stor, og makan til dugnadsånd har vi ikke sett noe annet sted hvor vi har bodd. Sykehjem lå i nærheten (der er det dessverre ingen drift lenger), forbindelse over Langfjorden er en drøm så vel som gangvei langs strandlinjen fra Åfarnes til Mittet. Bondekulturen har stått sterkt i Rauma, men det er dessverre blitt mindre og mindre attraktivt å drive som gårdbruker. Da vi valgte å flytte fra en større kommune visste vi hva det var vi forsaket. Vi ville få mye lengre vei til sykehus, bank, handelssentra og kulturarrangementer. Dette kunne vi akseptere. Det som imidlertid gjorde at vi til slutt landet beslutningen om å flytte var selvfølgelig nærhet til familie, men også at barnehage og skole fortsatt ville være i nærheten. Etter at man får smått (snakker sikkert for flere enn vår familie) så er det ikke lenger så viktig med kafeer og butikker. Man får jo så å si ikke tid til å benytte disse.

Selvfølgelig er det meg en sann fornøyelse de gangene jeg har mulighet til å spise en himmelsk salat på Sødalshuset eller ta med meg en kaffe mocca fra Bakgården. Et levende sentrum er vel og bra, og ikke minst skapende for arbeidsplasser. Selv om jeg som småbarnsforelder på Mittet ikke i stor grad har mulighet til å benytte butikker, kafeer og kulturtilbud så er det jo andre mennesker i andre faser av livet, eller med nærmere geografisk tilknytning til sentrum, som verdsetter tilbudene høyt og benytter seg av disse i stor skala. Jeg vil imidlertid dog tørre å påstå, forhåpentligvis uten å tråkke på for mange tær, at en kommunes oppgave, helt primært, er å yte gode og likeverdige tjenester til innbyggerne.

Kommunen er ansvarlig for at innbyggerne har tilgang på grunnleggende velferdsgoder som skolegang, barnehage, sosialhjelp, barnevern, legehjelp og sykehjem. Hvis Rauma kommune lykkes med disse områdene så tror jeg dette vil gi positive ringvirkninger. Hvis vi har det bra vil vi alle kunne være gode ambassadører for kommunen. Vi ønsker å være stolte av hva kommunen får til, og vi ønsker å være stolte av at alle får de samme mulighetene enten en bor i sentrum, på sørsida eller på nordsida.

På et tidspunkt i løpet av disse tre årene var jeg imidlertid ikke stolt. Jeg var i stedet bekymret for fremtiden til barna mine. Jeg var redd for at de som 12-åringer ville være nødt til å pendle 4,5 mil med buss hver vei for å komme seg til og fra skolen. Heldigvis skjønte alle at dette ville blitt en uholdbar situasjon for oss på nordsiden. Jeg håper politikerne lærte av denne prosessen. Noen ganger må man kanskje prøve på hverandres sko for å skjønne hva som er den riktige løsningen på en utfordring. Når vi nå snart står overfor kommunevalg så håper jeg ledelsen og politikerne (uansett hvem de blir) alltid kommer til å skjøtte det jeg anser som innbyggernes primære behov, fremfor å bruke opp midlene på behov høyest oppe på Maslows pyramide. Da tenker jeg vel spesielt på hvordan prioriteringen av kommunens økonomi det siste året har medført store sparetiltak i helse, oppvekst, eldreomsorg og midler til bygdene.

Når det gjelder kommunens budsjett så vil noen sikkert påstå at investeringer og drift ikke påvirker hverandre. Dette klarer ikke jeg å være enig i. Det er for meg en selvfølge at hvis jeg låner penger til å kjøpe meg ny bil så vil dette medføre at jeg må bruke av mitt totalbudsjett for å betale på billånet. Dermed må det nødvendigvis bli mindre penger å bruke på andre poster som eksempelvis husholdning, shopping, ferier, oppussing med mer.

Hvis jeg skal foreslå en investering som kunne satt Rauma kommune enda mer på kartet enn det Norsk fjellfestival og Rauma rock har gjort til nå, så vil jeg slå et slag for folkehøgskole. Hva er vel bedre enn ungdom og studenter hvis man er interessert i et yrende sentrum? Dessuten vil en folkehøgskole skape arbeidsplasser, kultur og mulige fremtidige innbyggere. Har man linjer som musikk, friluftsliv og reiseliv for å nevne noen, så finnes det allerede mulige samarbeidspartnere som kulturhuset, Rauma rock, Norsk fjellfestival, Romsdal Lodge og Cruiseturisme.

Dersom kommunen i fremtiden kan skilte med at det finnes nærhet til barnehage, skole, sykehjem og ulike idrettsanlegg i hele kommunen, så vil kanskje flere ønske å flytte til Rauma. Får man i tillegg en folkehøgskole så vil kanskje flere unge velge Åndalsnes og videregående fremfor å sette kursen mot Molde, nettopp på grunn av et større ungdomsmiljø og et bredere mangfold.

Ungdom som har flyttet til storbyer for å studere, vil i større grad ønske å flytte tilbake med kjæreste og barn dersom kommunen kan tilby gode muligheter for etablering der de måtte ønske (og de fleste som flytter tilbake ønsker å bosette seg i den delen av kommunen der de selv vokste opp). Får man 1 av 4 til å flytte tilbake med sine nye familier, så vil dette medføre befolkningsvekst. Dette er Åfarnes barnehage et godt eksempel på. En stor del av barna er nettopp barn av innflyttere og tilflyttere.

Så kjære politikere i Rauma kommune; sats på innbyggerne i Rauma, sats på barn og unge, sats på arbeidsplasser og sats på eldreomsorg. Sats på de viktige behova til de som bor i kommunen. Sats på tidlig intervensjon i barnehage og skole og sats på ressurser i helse og omsorg.

Tenk hvis Rauma kommune ble best på trivsel og nærvær fordi det ble satset på nok ressurser i de viktige enhetene jeg har nevnt ovenfor. La kostratall spille andrefiolin og heng dere mindre opp i statistikk fra telemarkforskning. Ekspertene på hvordan kommunen fungerer er tross alt innbyggerne selv.

Siw Iren Bakken, ved godt mot.