Hva legger vi i dette uttrykket: Å legge noe bak seg og gå videre?

Når det oppstår konflikter, uenigheter, feil blir gjort, leie ord blir brukt, - kan da en part bare si at nå legger jeg dette bak meg og går videre? Hva må til for at begge parter kan gå videre?

I den betente saken om kjøkken i det nye helsehuset har noen åpenbart gått fram på feil måte, har «glemt» de skrevne og uskrevne demokratiske spillereglene. Hvorfor? Hvordan kan det gå an?

Hadde det vært første gang at folk/parti hadde følt seg overkjørte her i Rauma, hadde en kunnet håpe på at dette ikke vil skje oftere. Men når det gjentar seg, og den vanlige mann og kvinne begynner å si at de ikke vil stemme ved neste kommunevalg, for demokratiet fungerer ikke slik man har lært det skal fungere, da er det jo bare trist. Når politikere feier kritikk til side ved å si at «det er slik politikken er», da vet vi jo alle at dette er tullprat. Riktig nok KAN politikken være «sånn» av og til noen steder, men heldigvis hører det til sjeldenhetene. I Rauma kommune er det dessverre ikke sjeldenheter.

Da ordføreren blei valgt i kommunestyret, brukte han over halvparten av «innsettelsestalen» sin til å snakke om mobbing på nett og i media. For da var hans viktigste støttespiller for å overleve som ordfører blitt kritisert (=mobbet?) for sine politiske krumspring. Men hva vil han kalle sin ordbruk når han kritiserer sine politiske opponenter i media / på nett? Er det saklige argument eller mobbing når han harselerer med ordbruk og språklige uttrykk?

Tror ordføreren at folk flest er dumme og kan trykkes stilltiende ned ved å si at de har det så mye verre i Syria enn i Rauma? Tenk om en brukte samme bortforklaringa overfor en ektefelle, en «god» venn eller en kollega? Å bagatellisere brudd på spilleregler ødelegger alle tillitsforhold og vil nok i de fleste tilfeller føre til brudd….

Og hva vil et brudd si her i kommunen? Vil folk slutte å engasjere seg? Vil vi slutte å være stolte av å si at vi bor i naturflotte Rauma? (Kommunen er jo snart mer kjent for sjofel politisk framferd..) Vil vi resignere slik at syklubbtendensene kan få utvikle seg?

«Nå vil vi ha fred og ikke bråk» – sier noen. Ja, det er jo det de håper på de som vil styre etter eget hode, legge alt bak seg og gå videre. De som bryter demokratiets spilleregler, har en ganske konstant «heiagjeng» som trofast trykker sine «likes» på de sosiale medier. Dette er vel ei tilsynelatende god nok ryggrad å holde seg oppreist på – ei stund i alle fall. Men de fleste vet forskjell på rett og galt, og på sikt er ureint trav ødeleggende både for den enkelte (man kan kanskje herdes til ikke å bry seg…?), men dessverre også for lokalsamfunnet.

Kan en så komme videre uten for store «åpne sår»? Vær ærlig og legg korta på bordet! Det er bare det folk flest vil akseptere. For hvis en vil legge «noe» bak seg og gå videre, så må der jo være «noe» da…?

Får lyst å sitere Nordahl Grieg (bytt gjerne ut fedreland med kommune)

«Slik blir et fedreland mistet,

For intet hjerte slår rot

i dette isnende livsrum

av urett og overmot.»

Og så er det vel en boktittel som heter «Trist som fa…..» Julegavetips og mi anbefaling er boka «Åpenhet og redelighet»

Vennlig hilsen fra Synnøve Stenvågnes Bersås