Saken om egen valgkrets for Vågstranda kunne etter mitt syn vært håndtert og landet på en mye mer smidig og korrekt måte enn det vi opplevde i kommunestyret tirsdag 5 april. Saken føles nok som en viktig symbolsak for dem det gjelder. Det som er mye mer bekymringsfullt enn selve saken, er imidlertid at her blir viktige demokratiske prinsipper satt til side.

I starten av møtet spurte ordføreren helt korrekt om kommunestyret var villig til å ta opp en sak som ikke stod på sakskartet. Her tok han ikke en egen beslutning, men overlot til kommunestyret å bestemme dette.

Senere i møtet ba en representant om at kommunestyret måtte ta opp igjen en sak som valgstyret hadde behandlet, og som berørte den saken vi hadde til behandling i kommunestyret. Det korrekte her ville på samme måte være å spørre kommunestyret om det var flertall for å ta opp denne saken. Dette ville vært unnagjort på ett minutt, og gitt et udiskutabelt svar.

Undertegnede og flere andre argumenterte for at kommunestyret har full rett og myndighet til dette. Ordføreren ville ikke lytte til dette, men brukte lang tid på å finne argumenter for å avvise saken på egen hånd. Når vi ser i delegasjonsreglementet er det vel ingen som kan påstå at kommunestyret ikke har en slik instruksjonsmyndighet.

Det delegerende/overordnede organet kan på eget initiativ gjøre om et vedtak gjort av underordnet organ/ administrasjonen etter delegert mynde når vilkårene for dette er oppfylt etter forvaltningslovens § 35.

Slik jeg tolker §35 kan en omgjøring i enkelte anledninger også foretas selv om det går ut over en tredjepart. Denne saken ville imidlertid ikke gå ut over andre.

Denne presiseringen i delegasjonsreglementet er etter mitt syn den viktigste sikkerhetsventilen i et demokratisk system, og det er viktig å hegne om den.

Kommunestyret er suverent og skal ha mulighet til å overprøve vedtak de er uenige i, gjort av underordnet organ, og å ha mulighet til å overprøve saker delegert til rådmannen. Ordføreren avskar kommunestyret i å tilkjennegi sin mening i denne saken. Det kan også være interessant å ta opp argumentasjonen som andre kom med, om at valgloven ikke sier noe om rådgivende folkeavstemminger, og at valgstyret dermed ikke er delegert denne oppgaven, men at dette er kommunestyrets sak. Ordføreren trekker gang på gang fram at de som fremmet saken i valgstyret ikke brukte muligheten til å fremme saken gjennom en mindretallsanke. Det er riktig, men det er ikke det prinsippet saken 5. april dreide seg om, og ordføreren må også forholde seg til resten av delegasjonsreglementet. Med erfaringer fra siste kommunestyreperiode er det selvfølgelig nærliggende å tenke i den retning at ordføreren ikke ville risikere at en sak fra opposisjonen kunne få flertall i kommunestyret.

Kanskje kan også denne saken gi litt tankegods og perspektiv inn i lederartikkelens tema i ÅA på lørdag.

Torbjørn Rødstøl, styrerepresentant Sp