Er det farlig å bli gammel i Rauma, ble det spurt i et leserinnlegg nylig. Til det er å svare at det er vanskelig å bli gammel i et moderne samfunn hvor teknikk, økonomi og effektivitet styrer menneskelivet. Vi kan ikke lenger rå over våre egne liv og forme vår egen historie. Disse «menneskefientlige» verdiene har overveldende innvirkning på livet og sjela. Det gjelder oss alle.

I politikken kan vi høre om «kostnadseffektive eldre»! Vi ser en distansert og rent rasjonell etikkmodell. Primærverdier som nærhet, barmhjertighet, samtaler og deltakende engasjement har ikke vært normgivende de siste tiår. «Helsevesenet har i alt for stor grad akseptert verdier som ikke kan forenes med de humanistiske verdiene i sitt fag.» (Sykepleier Marie Aakre.) Effektivitet og rasjonalisering er verdier som er fientlige i møte med alvorlig sjuke.

Også i samfunnet forøvrig ser vi sviktende mellommenneskelige relasjoner. Egosentriske prosjekter har forrang. Vanlig, allminnelig kontakt er mangelvare i nabolag og lokalsamfunn. Det blir mindre tid til «den usynlige omsorgen». Ikke bare de eldre sliter med ensomhet og et svakt nettverk. I tillegg kommer alderdommens lave status i vår kultur. Slike forhold må vi ha som bakteppe for å forstå krisa innen eldreomsorgen.

Vi har lenge hørt om kompetanseløft, spesialisering, trygghetsgaranti og verdighet. Hagen ville ha eldreomsorg som en rettighet. Høibråten ble i sin tid utnevnt til «eldregeneral». Jens bygde enerom og Venås vil gi 45 millioner og slik løse alle problem. Fagsjef for helse og omsorg i Rauma lover «økt kvalitet i tjenestetilbudet» gjennom ny organisering av heimebasert omsorg, omsorgsboliger osv, osv.. Hva er det med vårt velferdssamfunn som gjør at vi har så store vansker med å finne gode løsninger og en god eldreomsorg?

Vi har sett mange sykdomstegn i eldreomsorgen gjennom avis- og TV-reportasjer. Det står ikke så bra til hos oss som vi liker å tro. Hva er god eldreomsorg? Hvem har størst troverdighet, politikere, helsevesen eller de pårørende?» Eldreomsorg krever høy kompetanse», skriver legen Stein Huseby. Det er stort behov for etisk refleksjon.

Jeg tror det må en holdningsendring til. Det er verdikrise i samfunnet. Og det må stadig kjempes for menneskeverdet. Dersom ikke politikere og helsevesen vil gå på innsida og drøfte innhold, etikk, verdier og menneskeverd, må andre yrkesgrupper som sosialarbeidere, aktivitører, kulturarbeidere , musikere, prester og diakoner sterkere inn på banen. Dessuten trengs en hær av kvalifiserte frivillige som viktige støttespillere. Det burde finnes mange slike med menneskekunnskap og lang erfaring blant våre mange spreke pensjonister. Vil vi selv ha en god omsorg i livets siste fase, må vi engasjere oss nå!

Det gjelder livet!

Sølvi Heggem Lundin, kulturarbeider.