Skal alle sykehjemskjøkken i Romsdal legges ned eller sentraliseres og bli til ett stort?

I forbindelse med planene om bygging av nytt helsehus i Rauma kommune, kommer det fram i Åndalsnes avis at det foregår en utredning om å etablere et stort sentralkjøkken for hele Romsdalsregionen. Ifølge Åndalsnes avis er det Astero AS som har fått med seg ROR-kommunene i dette arbeidet. Formannskapet i Rauma ser en mulighet for at dette kjøkkenet kan etableres i Rauma kommune.

Etablering av større sentralkjøkken er ikke noe nytt. Dette har nærmest blitt standard de siste 20-25 år når behovet for oppgradering av kjøkkenbygg melder seg. Man ser på kostnadene med matproduksjonen, etablerer store kjøkken og dermed «penger» spart. Erfaringene med dette er mangel på lønnsomhet. Derfor er store kjøkkener byttet ut med mindre kjøkkener og pasientnære løsninger. Årsaken til dette er at underernæring står for ca. 2% av de totale helseutgiftene i eksempelvis Danmark og Nederland. I Norge vil dette si mellom 5 og 6 milliarder på årsbasis.

Faglighet og kunnskap må brukes for å heve kvaliteten på den kost som tilbys fra det offentlige. Tverrfaglig samarbeid og helhetssyn er veien å gå for å få bukt med underernæringen. Kokker er miljøarbeidere på lik linje med andre helsearbeidere. Det er vår erfaring at god ernæring skapes gjennom tett samarbeide mellom kjøkken- og pleieavdelinger. Ikke ved å fjerne disse avdelinger fra hverandre og øke størrelsen på dem. Det er forenet faglighet som vi mener er løsningen vi skal søke her.

Skal vi lykkes med planene om å få de eldre til å være hjemme lengre, må vi sette de i stand til det. Da trenger de energi til det. Energien får de gjennom den maten som blir spist. Mat er medisin, mat er glede, mat er omsorg og kokker er omsorgsarbeidere på linje med de andre som i omsorgsyrkene.

Utviklingen i Danmark, Sverige og flere andre land har dermed snudd andre veien igjen. Det satses på egne kjøkken på pleiehjemmene i Danmark og sentralkjøkkener blir lagt ned. Sykehus som har blitt bygd får egne kjøkken igjen. Også St.Olav i Trondhjem har tilberedningen på pasient nært avdelingen. Det er dette som skaper appetitt. Vi trenger matlukt, hyggelige omgivelser, noen å snakke med, noen å spise sammen med. Mat som ser innbydende ut, porsjoner som er overkommelige og mat som smaker deilig. Dette krever individ tilpassede løsninger som viser seg å fungere best i små miljøer.

Skulle et felles stort kjøkken vise seg å bli realisert. Hvor skal det da etableres? Aner vi en ny plasseringskamp? Er politikerne i Rauma fortsatt like positive om kjøkkenet skulle bli etablert i tilknytning til det nye sykehuset på Hjelset? Hvorfor bygge et eget kjøkken når man likevel vurderer å kjøpe maten fra Trondheim i en overgangsperiode? Hvorfor ikke kjøpe fra Fjordland i Bergen? Eller importere frosne måltider fra Tyskland? Er det oppbakking fra andre omkring liggende kommuner?

Dette er ikke et forsøk på å stoppe utviklingen. Det er heller ikke en motstand mot fornyelse. Men det er et forsøk på å la den viten som finnes omkring offentlig mattilbud til eldre mennesker, danne rammen for hvordan fremtidens offentlige forpleining skal se ut. Dersom vi ikke ser oss om og tar utgangspunkt i de erfaringer som er gjort i landene omkring oss, er det stor fare for at vi vil gjøre de samme feilene som andre har gjort før oss.

Dette er det ingen grunn til. La oss stå sammen om en kunnskapsbasert utvikling av fremtidens mattilbud, enten det nå gjelder mat til eldre, eller eksempelvis skolekantiner, som flere av våre naboland også finner samfunnsøkonomisk rentabel.

Dette er en bønn om at de som skal planlegge for fremtiden, først ser på den viten og erfaring som finnes på området, før de setter kursen mot fremtiden. Kun på denne måte kan vi få mest ut av våre skattepenger og samtidig sikre kvaliteten på den tjeneste vi tilbyr våre brukere.

Bjørn Nortun