Undertegnede leger har fungert som fastleger og kommunalt ansatte leger i mange år. Vi mener vi gjennom dette har et bra overblikk over og innsyn i hvordan helse-Rauma fungerer. Gjennom ukentlige tilsyn på sjukeheimer, ser vi situasjonen til pasienter og de ansatte – dels gjennom å være en del av det, dels med observatørblikket utenfra. Vi får også mye informasjon som fastleger for ansatte, pasienter og pårørende. Vi er nå enige om at det de siste årene har vært en negativ utvikling som bekymrer oss kraftig.

Det er ikke nytt at helsepersonell er bekymrede og engasjerte for å få bedre bemanning og mer tid til den enkelte pasients særskilte behov. Det nye er at det de siste åra har skjedd store organisatoriske omlegginger som bærer preg av å være lettvinte skrivebordsløsninger uten mål og mening. De siste par årene har rådmann og hans stab funnet det for godt å kaste alle kortene i lufta og forsøker nå å legge kabalen på nytt. Det har vært omlegginger i form av

  • Felles sjukeheimsledelse for våre to sjukeheimer

  • Heimebasert omsorg samlet i et felles distrikt og felles oppmøtested

  • Ny enhet kurativ helse med en felles «ekstern» leder

  • En tidligere godt fungerende psykiatritjeneste som nå er stykket opp og delt

Alle reformene har det til felles at leder er kommet fjernere fra sine ansatte og at omleggingen har skjedd MOT faglige råd fra de ansatte. Det er til dels også gjennomført ved at ansatte har fått oppsigelse av arbeidsavtaler og beskjed om å søke på nytt. Ikke uventet har dette vært opprivende for mange, man har følt seg tråkket på og lite verdsatt. Mange har fått helseplager og enkelte enheter preges av stort sjukefravær. Vi ser også klare tegn til at omleggingen har rammet og rammer brukerne. Helse-Rauma har blitt topptung på alle andre måter enn faglig sett. Vi har fått større enheter og enhetsledere som leder flere, og til dels geografisk oppdelte enheter. Lederne er heltids byråkrater, og er lite involvert i det faglige. De har måttet fjerne seg fra de ansatte (og pasientene) de skal lede. De bruker store deler av uka sin på møter, bl.a. på rådhuset med rådmann og hans stab, de må på kurs, og ikke minst planlegger de det hastig bestemte nye helsehuset. Og her går det stadig fort i svingene med korte tidsfrister.

De ansatte finner ikke sine ledere, de er der ikke lenger sammen med dem, de kjenner ikke på samme måte hvor skoen trykker. Lederne er mellom barken og veden, i en skvis mellom rådmann som krever resultater i form av innsparing, og de ansatte som er frustrert og slitne.

På sjukeheimene sakner vi den tida da leder fortsatt het «sjukeheimsbestyrer», og kjente til pasientenes helsesituasjon gjennom jevnlig deltakelse i visitt og rapport. Vedkommende var i stor grad til stede på sitt kontor – for ansatte og pårørende. Ja, de kunne til og med trø til i krisesituasjoner. Da kunne den sjukmeldte ansatte straks få snakke med sin leder og nødvendige tilrettelegginger kunne avtales. Det er blitt sagt at en helselederes viktigste oppgave, er å sørge for at vaktboka er i orden. For oss virker det som om det aldri har vært så kaotisk som nå. Sykepleier – kanskje den eneste på huset den dagen – må bruke mye av vakta på å ta i mot sjukmeldinger, og finne nye som kan fylle vaktkabalen. De får langt mindre tid til sine sykepleieroppgaver, noe som går ut over pasientene. Når boka ikke er i orden, flyter alt. Det blir en ond sirkel av underbemanning, stress, uforsvarlighet, og at man blir flau og frustrert på systemets vegne. Dette setter seg i kroppen på ymse vis og det medvirker til helseplager, og i neste instans sjukmelding.

Bemanningen er skrapet til beinet i alle deler av helse-Rauma. På mange vakter er det langt mellom hjelpepleiere og sjukepleiere, ufaglærte og studenter redder kabalen. Når det nå gis ordre om stillingsstopp, vikarstopp mm, brer motløsheten ytterligere om seg. Det er mildt sagt opprørende å høre at innsparingene ikke skal gå ut over liv og helse. Underbemanning går hver dag ut over helsa til de ansatte, og på ulike måter berøres sjølsagt også pasientene.

Det er ikke umulig at man kan spare penger også i helsetjenesten, og vi skjønner at man må snu alle stener. Da må vi få ned sjukefraværet. Grunnbemanningen må styrkes, ledernærværet må økes. Bare slik kan vi få sunne arbeidsmiljø og ansatte som kan yte sitt beste for brukerne.

Nå står legesenter og legene for tur. Oppsigelse av økonomisk avtale skaper utrygghet for framtida. Det neste blir nå at kommunene vil si opp de fem sjukeheimslegene og smittevernlegen og utlyse en større tilsynslegestilling. Formålet synes uklart og det er tvilsomt om det spares penger på dette. Vi er invitert med på en skinnprosess rundt dette, men sitter som andre, med en sterk følelse av å tale for døve ører. Vi stiller oss undrende til at Rauma kommune ikke tar bedre vare på sine viktige fagmiljø, og er i tvil om hensynet til befolkningens interesse er ivaretatt.

Vi vil sterkt anbefale at det politiske Rauma blåser liv i Arbeidsmiljøutvalget (AMU), lytter til de tillitsvalgte og kopler inn bedriftshelsetjeneste eller andre for å vurdere hva man har oppnådd og hva man har tapt ved denne omleggingen av driften. Vi tror alle er tjent med en bred evaluering.

Med bekymret hilsen alle fastlegene i Rauma