Skrevet av Ottar Dalset

En mislykket spillpolitikk får nå for alvor speilet sitt ansikt gjennom media, der flere organisasjoner står frem og melder om akutt pengemangel. Da kunne over 3,5 milliarder kroner som hvert år renner ut av landet og rett i lommene på superprofitable utenlandske spillselskap, kommet godt med i klubbkassene rundt omkring i Norge.

Konsekvensene som har fulgt i kjølvannet av en ukontrollert spillerflukt til utenlandske spillselskap kommer til syne gjennom en mangedobling av antall spilleavhengige og manglende kontrollmuligheter.

Glemt er alle ressurser som kom frivilligheten til gode gjennom private selskap sine pengebidrag og støtte. Spesielt utsatt er den store delen av frivilligheten som står alene, uten sugerør i statskassen, og uten talerør og politisk påvirkning i offentligheten. Alle pengene som tilfalt organisasjonene gjennom gevinstautomatene, drevet av private norske spilleselskap, fremstår i dag som en ensidig forbudt historie. Spørsmålet i overskriften er betimelig etter alle medieoppslagene.

Kampen om markedskontroll gjennom monopol har beviselig gått på bekostning av frivilligheten. Utfordringene har for lengst innhentet smalsynte rådgivere og naive politikere.

Utfordringene vil vedvare så lenge fornuftige løsninger hindres av staten ved Norsk Tipping, og politikeres ensidige agendastyrte kommunikasjon, Statens udokumenterte påstand om at de har stoppet spillerflukten stemmer dårlig med den informasjon som lekker ut fra utenlandske spillselskap, og får meg til å tenke på det den kjente Svenske psykologiprofessoren Sten Rønberg sa til meg en gang: «Et monopol er et perfekt sted for de som ønsker å operere i dølgsmål».

Omfattende politisk og juridisk påvirkning for å endre spillepolitikken har ikke fått gjennomslag.

Flere rettslige prosesser med overveldende bevismateriale for å få kjent Norsk spillepolitikk ulovlig etter EØS-avtalen har heller ikke ført frem. Norske domstoler unnviker, en etter en, å ta en aktiv tilnærming til EØS-avtalen. De er skuffende, og en må spørre: Hva skal vi med en EØS-avtale med definerte juridiske mål og krav om den ikke skal brukes og etterleves?

For jus er først og fremst ikke skapt for staten og jurister. Tvert om – den er til for helt vanlige mennesker som deg og meg. Og den skal etterleves, også av domstolene, og forstås av folk flest. Derav begrepet «den allmenne rettsoppfatning». Helt enkelt betyr det at du og jeg skal forstå hvordan rettsstaten virker og ha tillit til beslutningene som tas. Folk er ikke dumme, og ser de ikke blir fortalt sannheten om spillepolitikken.

Jeg har mottatt mange reaksjoner fordi jeg utfordrer norsk spillepolitikk, både negative og positive, og det gjør at jeg vil forklare hvorfor jeg kritiserer norsk spillepolitikk og utøvelsen av denne:

For meg har frivillighetens rammevilkår alltid vært fokus, og målet vil alltid være en forutsetning om at politikken ikke favoriserer statens ensidige behov, men er tuftet på forskning og vitenskapelig fakta.

Når jeg opplever at storting og skiftende regjeringer ikke leverer det de har vedtatt og lovet, da sier jeg i fra. Når jeg i tillegg mistenksomt opplever at norske domstoler unnviker å gå tungt inn i den EØS-rettslige siden av saker som berører enerettsmodellen, og slik unngår å søke dybden i sakene som forventet, blir jeg mistenksom og da roper et høyt varsko! Gjennom dommen, senest i Norsk Lotteri-saken kan frivilligheten per definisjon være utsatt for et regelrett justismord!

Alle som kjenner mitt virke og fartstid bør ikke overraskes av min kritikk.

Hvor er demokratiet?

Når jeg kritiserer, er det fordi at krystallklare lovnader i Stortingsvedtaket ikke er oppfylt, og for at domstolenes behandling er mangelfull. Derfor burde ikke min kritikk bare aksepteres. Den burde applauderes av alle som vil være med og slåss for en spillepolitikk som fungerer. Som også ivaretar de små organisasjonene uten eget støtteapparat, og uten eget talerør ut i offentligheten.