Leserbrev

Er det menneskene som styrer pengene, eller er det pengene som styrer menneskene?

Nordre Flatmark.   Foto: Per-Kristian Bratteng

Leserbrev

Dersom vi får dette spørsmålet vet vi alle hva som er riktig å svare.

For egen del har jeg nok flere ganger vært i tvil om det er menneskene som styrer pengene. Alle er vi fanget av det faktum at vi må forholde oss slik og slik for at det økonomiske resultatet skal bli maksimalt bra. Det gjelder både i yrkessammenheng og vel også i heimen. Kommunen står ofte i en situasjon hvor en skal velge vei videre for utviklingen av sitt samfunn. Hva blir lagt til grunn når avgjørelser blir tatt? Menneskelige hensyn eller økonomiske hensyn? Ofte kommer det ene hensynet i konflikt med det andre.

Om kort tid står kommunen i en slik valgsituasjon igjen. Jeg tenker på veiutbyggingen i Romsdalen og spesielt problematikken knyttet til Flatmark-Skiri-Remmemområdet.

Det er neppe tvil om at det er i kommunens økonomiske interesse at E136 blir utbygd i tråd med de krav transportnæringen i dagens samfunn krever. Det er vel heller ingen tvil om at Statens veivesen har samme interesse som sitt overordnete mål i sitt planarbeid.

Hva er så problemet, når hensikten/behovet er udiskutabelt?

Hvor små og ubetydelige skal en gjøre enkeltmenneskene i et kommunesamfunn? Alle nyanlegg av veier berører menneskene som bor der anlegg planlegges. Enhver grunneier på slike steder, opplever negative konsekvenser som de kjemper for å unngå. Ingen ønsker belastningen.

Etter min mening utgjør verdien av menneskene i et kommunesamfunn noe langt mer enn en bostedsregistrering som det knyttes inntekter og utgifter til. Menneskenes utøvelse av aktivitet gir samlet sett verdien av bo- og oppvekstmiljøet i et samfunn. Vi må ikke undervurdere menneskelig aktivitet knyttet til det å ivareta et godt livsmiljø. De som nå står i fare for å miste sitt livsgrunnlag og fotfeste i tilværelsen, hva har de bidratt med når det gjelder det å ivareta/forvalte og utvikle lokalsamfunnets framtid?

Etter å ha bodd i Rauma i 25 år av mitt liv, mener jeg å vite at kommunen står overfor et valg, hvor hensynet til en familie som i sjelden grad har deltatt i utviklingen/ivaretakelsen av kommunens samlede verdier, står i fare for ikke å bli vurdert som relevant.

Kommunalpolitisk deltakelse, vern av Rauma elv, deltakelse i fjellstyret, engasjement i elveeierlaget, deltakelse i menighetsrådet, aktiv utøvelse av historieforvaltning knyttet til tidligere tiders kultur og enkeltmenneskers liv, ungdomsarbeid, forvaltningen av kommunens naturressurser, offentlig yrkesutøvelse samtidig med jordbruksdrift, alt dette er viktige elementer i denne familiens utøvende liv som Raumainnbyggere.

Når Statens Veivesen velger å kjøre frem kun ett alternativ som aktuelt for utbygging (I følge ÅA torsdag 15.04), betrakter jeg det som et bevisst strategisk maktspill. Kommunen som politisk beslutningstaker kan få et inntrykk av at det står om dette alternativet eller ingen utbygging.

Etter min mening må en uansett velge det alternativ der aktive grunneiere blir minst mulig berørt. Uten å kjenne de alternativene som over tid har vært vurdert i detalj, mener jeg tunnelalternativet må velges. For meg er det åpenbart at kommunens samlede interesse tilsier å velge tunnelalternativet. Som turistvei vil gamleveien under alle omstendigheter måtte bestå. Nettopp i det omstridte området er vel naturen i Romsdal på sitt mest spektakulære.

Hva er større og viktigere for kommunes innbyggere enn hverdagslivets trivsel? Neppe at en trailer bruker 5 minutter kortere tid opp Romsdalen!