Leserbrev

Staten gambler – med de spilleavhengige og de villige organisasjonene

Ottar Dalset mener enerettsmodellen må bort.   Foto: Even Ørjasæter

Leserbrev

I TV2 «Norge bak fasaden» ble det sist uke rettet kritisk søkelys på Norsk Tippings utvikling og markedsføring av avhengighetsskapende spill og selskapets markedsføring.

Tidligere i år ble det reist et representantforslag med spørsmål til Kulturminister Raja om Norsk Tippings skjulte kostnader for bla. markedsføring og lønnsutvikling,

I samme periode ble den Norske enerettsmodellen på pengespill foreslått opphevet gjennom et Dok8 forslag. Det fikk ikke tilslutning, og dagens modell fortsetter

Kultur- og likestillingsminister Abid Raja ble utfordret i Stortinget om enerettsaktørenes skjulte markedsføring. Raja og Kulturdepartementet vil ikke vise beregninger om verdi på eksponering av TV-sendte trekninger og i kommisærleddet. Ministeren unngår også å svare på lønnsutviklingen blant ansatte innenfor markedsføring de siste ti årene. Det er bemerkelsesverdig. Når monopolisten ikke makter å innfri, illustreres et defekt monopol.

I 2003 vedtok Stortinget å utvide eneretten til å tilby alt pengespill i Norge til Norsk Tipping. Reformen ble gjennomført i 2007, og intensjonen var tredelt: Å bekjempe problemspilling, føre bedre kontroll og sikre økt overskudd fra pengespill til frivillig sektor.

I dag vet vi at omfanget av problemspilling har økt. Lotteritilsynets egen befolkningsundersøkelse om penge- og dataspillproblemer viser at 55.000 nordmenn har problemer med spill. 122.000 er i risikosonen for å utvikle problemer med spill. Tallene tilsvarer en økning på 34.000 problemspillere – rundt 60 prosent – fra forrige undersøkelse fra 2015, og er nær en tredobling fra gjennomføringen av monopolet i 2007.

Lotteritilsynets rapport viser at flere uregulerte aktører driver markedsføring og utvikler avhengighetsskapende spill. Norsk Tippings respons er å drive tilnærmet like aggressiv markedsføring og å utvikle samme type spill. Enerettsmodellen fører til en symbiose der aktørene driver på en måte som øker problemomfanget

Overskudd fra pengespill og lotteri i Norge skal gå til samfunnsnyttige formål. Det har Stortinget bestemt. Siden 2007 har internasjonale spilleselskaper etablert seg i Norge, og har i dag over 50 prosent i markedsandel. Menon Economics (2018) viser at Norge taper minimum 3,4 mrd. årlig på dagens ordning. Eierne av internasjonale spillselskap er vinnere.

Enerettsmodellen fører til gigantiske tap av inntekter for frivilligheten og det norske samfunnet.

Norsk Tippings årsregnskap viser at de over en tiårsperiode har økt omsetningen fra 12,6 mrd. til 38,1 mrd. Formålsandelen har i perioden økt med skarve kr 1,6 mrd. I samme periode er formålsandelen i prosent av inntekten blitt halvert, fra drøyt 30 prosent til under 15 prosent. Norsk Tipping er stadig mer lik aktørene selskapet ønsker å distansere seg fra.

Omfanget av spilleavhengighet øker, og både kompensasjonsordningen og inntektene til frivilligheten har uteblitt i mangel på alternative inntektskilder. Vi har altså å gjøre med en minister som ikke evner å forsvare monopolet, og et Storting som ikke tar konsekvensene

En av Stortingets oppgaver er å korrigere defekte ordninger, men i spørsmålet om enerettsmodellen sitter våre folkevalgte og ser en annen vei. Stortingets manglende etterlevelse har ført til enorm belastning for de spilleavhengige og frivillige organisasjoner.

Uønsket spilleatferd og kontroll henger sammen – og er sammensatt. Stadig mer av nordmenns spilling foregår utenfor norske myndigheters kontroll. Det vanskeliggjør arbeidet mot problemspilling, og er en stor utfordring for enerettsmodellen.

En lisensmodell slik Norsk Lotteri har søkt om, veien å gå. Det ville sikret at en større del av markedet ble regulert av norske myndigheter, og gitt bedre forutsetninger for å bekjempe problemspilling, og i sum vært samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det ville økt sannsynligheten for at vedtatte målsetninger for spillepolitikken bedre kan nås ifølge Oslo Economics (2018).

En start vil være at Stortinget tar grep for å rette opp enerettsmodellens feil og mangler, snarere enn å «høyne», lukke øynene og håpe alt løser seg.