Leserbrev:

«Uten barnehagen i bygda så ville alt annet også få et skudd for baugen»

Eidsbygda barnehage foreslås nedlagt  Foto: Even Ørjasæter

Leserbrev

Vi flyttet til Rauma, egentlig uten å helt vite hva vi gikk til, en rekke av tilfeldigheter, blandet med ren og skjær flaks, gjorde at Rauma ble vår hjemplass. Veien kunne lett gått både til Sverige eller Helgeland, men da svigerinne og svoger hadde funnet sin plass i Rødven, ble vi gjennom flerfoldige turer til Rauma fra Molde, kjent med Nordsida og dens herligheter. Og da vi ved et skikkelig lykketreff fikk lov å kjøpe gården Ora, ble vi Raumaværinger. Arvingene kunne solgt til høystbydende, men solgte til oss fordi vi var en familie og de ønsket å se mer liv i husene. Et idealistisk valg de tok og som vi setter utrolig stor pris på, for her trives vi. I det øyeblikket vi kjøpte, hadde vi også tatt vårt livsvalg- Rauma var der vi skulle bo, og våre barn skulle vokse opp.

Noe av det først jeg la merke til var all dugnadsånden i nærområdet, og at det ble laget sånn skikkelig koselig liv. Folk var åpne og nære, noe man ofte savner når man bor på en større plass. Før vi engang var flyttet hit var vi bedt på låvedans, marked, julepyssel, rakfisklag og 40-årslag osv. Heseblesende kunne man komme inn på butikken i Eidsbygda med 3 barn hengende rundt armer og bein, og før en visste ordet av det hadde noen tatt seg av alle 3, mens man fikk handlet i fred og ro. I malerdress har jeg blitt invitert inn og fått mange gode kaffekopper og prat. Ekstra besteforeldre og barnevakt har vi også fått. Folk i nærområdet har viste oss så tydelig at vi er ønsket her.

Så var det alt det andre hverdagslige positive vi la merke til som nyinnflytta: vi kunne sykle til barnehagen, faktisk noen ganger gå på ski med pulk dit, nybygd butikk var det midt i bygda, en ballbinge lå det rett i «sentrum» ved barnehagen, sjøen var nær og fjellene var nære. Og når barna ble større så var Åfarnes skole bare en liten busstur unna, med alt Nordsidas sentrum hadde å tilby.

Det er et stort tilbud av fritidsaktiviteter for de unge, med friidrett, skyting, allidrett, turn, fotball, trial, volleyball, håndball, 4H- og dette er bare på Nordsida. Og la det være sagt, først som sist, at vi ikke kun ser hva som skjer på Nordsida, jeg føler at vi bruker av hele Rauma, bare vi har mulighet. Ishockey i Isfjorden, klatring på tindesentret, fotballskole på Åndalsnes, svømming på svømmehallen, slalom i Skorgedalen, for ikke å snakke om camp Romsdal og combicamp, og mye mye mer- for en barnefamilie er det gull å flytte til Rauma, i alle fall helt subjektivt for meg, sett bort fra alle økonomiske vansker kommunen er i. For vi har både det nære og mangfoldige tilbudet på Nordsida, men også tilbud i resten av Rauma som vi nyter av.

Eidsbygda barnehage har også vært der som en bauta i bakgrunnen, en stor grunn til vår trivsel. Vår trygge og flotte barnehage, i nydelige omgivelser, nær skog og fjord- med de beste ansatte en kan tenke seg. De står på dag og natt, og mye utover sine stillinger som ansatte i kommunen, for at barnehagen skal være en god plass for våre barn. Og som foreldre, har vi stor tilgang til å bidra i barnehagens dager om vi vil. Vi ser jo så veldig godt at uten barnehagen i bygda så ville alt annet også få et skudd for baugen, mange vil kjenne på det om barnehagen forsvinner, Idrettslag, bygdalag, bygdekvinnelag, og på sikt hele Nordsida.

Idyllen for oss som ny familie var komplett, frem til 1. runde som FAU-representant i Eidsbygda barnehagen i 2017. Det første vi møtte var et forslag om nedleggelse av Eidsbygda barnehage. Den gangen hadde man kanskje bare litt mer i kommunekassa, og barnehagen ble reddet. Samtidig var det det året foreslått nedleggelse av ungdomstrinnet på Åfarnes skole. Igjen. Og det jeg for første gang fikk en følelse av da, var tretthet blant de som kjempet. Vi var nyinnflytta, og hadde en naiv iver, men de som bodde her og hadde vært gjennom flere runder, flere kamper, var trette. Nå 3 år etter kan jeg mer og mer forstå akkurat den trettheten. For det å flytte på landet, er jo ikke bare idyll. Det krever at man stiller opp som trenere/oppmenn, dugnadshjelp, kjører lengre avstander, og vi forventer ikke at ting bare er tilrettelagt, en må brette opp ermene og stå på for at ting skal gå rundt, og barna og voksne skal ha tilbud. Det er ikke uten en pris, det å flytte på bygda. En pris vi samlet sett ofrer villig, og nyter av det som var viktig for at en selv tok valget og flyttet.

Da å stadig, gå i kamp mot nedleggelse, ikke bare Eidsbygda barnehage, det er skoler/barnehager både på Nord- og sørsiden, pleieheim, viktige stillinger, som ligger, eller tidligere har ligget på hoggestabben- det er bare roten til mye vondt, og fører til misnøye og usikkerhet. Det krever mye å gå i kampen for en sak mot kommunedirektørens anbefaling, og om denne kampen kommer om og om igjen, så forstår jeg trettheten og motløsheten som kommer.

Den energien man har igjen i hverdagen, den ønsker man bruke på noe konstruktivt i stedet for å kjempe mot nedleggelse. Som å jobbe for å få flere til å flytte heim til Rauma eller som ny til Rauma. Og det tror jeg alle vil, om vi bare får muligheten. Troen er der på at drypper det noen nye til Nordsida, eller sørsida, så åpnes også øynene for mer av Rauma. By og bygd, hand i hand, var det noen som sa- og det mener jeg er fremtiden.

Vi er ikke blinde, det sa vi sist gang også, vi må få flere til Nordsiden, og Rauma. Men da må vi få lov å beholde det vi grunnleggende trenger i hverdagen. Det som gjør at hverdagskabalen går opp. Det som gjør at vi har det lille ekstra til å yte frivillighet, for en liten kommune, og for små plasser, som i realiteten egentlig er hele Rauma. Da er det ikke mye vi egentlig ber om: Nærhet til barnehage og skole. Det er kanskje akkurat nå ikke mange barn akkurat i Eidsbygda bhg, men med litt innsats kan 10 barn, bli 20. Og vi vet at det er unge par som er flyttet tilbake med unger nylig, og vi vet at det er unge som er kommet tilbake til bygdene, og som om noen år kanskje velger å stifte familie akkurat her. Da er det veldig viktig å ha et nært barnehagetilbud.

Tror alle innser at kommunen har det tøft økonomisk, og det nytter ikke akkurat nå å grave seg ned i HVA SKJEDDE MED ØKONOMIEN? – selv om det er lett å gå dit når man diskuterer kommunens pengebruk. Gjort er gjort. Men gjør ikke tabben med å legge ned Eidsbygda barnehage nå i 2020. Koronaens år, året da det ikke ble så trivelig å bo tett- året som kanskje snur hele sentraliseringen. Det og forhåpentligvis et nytt styre i landet, kan endre på alt.

Så kan vi ta opp igjen denne diskusjonen om 3 år, eller forhåpentligvis litt mer, men når kommunen igjen kniper på pengebruken, og tallene bare går en vei ift barnetall. Da skal vi i alle fall ha gjort et helhjertet forsøk på å vise hva Nordsiden har å tilby. I samme åndedrag føler jeg at det er viktig å si at skal det komme folk til kommunen, så må det være en kommune som legger litt til rette for at unge skal komme hit, og vil, og tør bosette seg her.

VI er kommet for å bli, og jeg håper med hele mitt hjerte at Eidsbygda barnehage består.