Leserbrev

Rauma er ikke verdens beste kommune for naturglade mennesker

Roger André Tangen   Foto: Privat

Leserbrev

Da Rauma kommune i 2006 vedtok sin visjon representerte jeg mine jevnaldrende i kommunens ungdomsråd. Som 15-åring fikk jeg anledning til å delta i diskusjonene om de mange forslagene som den gang forelå. I behandlingen av forslaget «Verdens beste kommune for naturglade mennesker» husker jeg godt spørsmålet komme kontant fra en ansatt i kommunen: «Men ka med råneran?» - kanskje et relevant spørsmål på det tidspunktet. Resten er historie, men som den ansatte i kommunen den gang, kan man fortsatt spørre seg hvem visjonen først og fremst henvender seg til.

Etter som tiden har gått har også verden forandret seg. På disse 14 årene har verden gjennomgått store endringer, og de aller største er de vi ikke ser. Vi står nå overfor to menneskeskapte kriser; en klimakrise og en naturmangfoldskrise. Begge er ifølge FN eksistensielle trusler mot livet på jorda og krever fundamentale endringer i hvordan vi mennesker omgås våre omgivelser. FNs klimapanel anslår at 20 – 30 % av artene på jorda står i fare for å dø ut som følge av klimaendringene alene. Denne utviklingen fremprovoserer vi ytterligere i måten vi aktivt bygger ned naturen på. Gjennom nedbygging og arealendring sørger vi for at arter i dag utryddes tusen (!) ganger raskere enn under naturlige omstendigheter. På verdensbasis vil det si at vi utrydder 10 – 100 arter hvert døgn. I Norge står hver femte art i fare for å dø ut. Dette er et risikabelt spill som vi ikke kjenner betydningen av. Vi vet nemlig ikke hvor motstandsdyktig de ulike økosystemene er mot videre ødeleggelse og hvor mye mer som skal til før de kollapser. I denne menneskedrevne raseringen ligger det nemlig en selvforsterkende effekt. For hver art som forsvinner, øker sannsynligheten for at de gjenværende også dør. Snøballen ruller.

Samtidig vet vi ganske mye om konsekvensene en kollaps i naturen vil ha. Mister naturen sin evne til å gi livsviktige bidrag blir det blant annet vanskeligere for oss å sikre vår egen tilgang til mat. Vi kan også regne med å oppleve hyppige og alvorlige pandemier som et resultat av den stadige fortrengningen av ville dyr.

I Norge mangler vi en helhetlig forvaltning av naturen og ødeleggelsene foregår derfor stykkevis og delt rundt om i landets kommuner. Det er denne bit-for-bit-nedbyggingen som har ført til at 2125 arter nå er truet av arealendringer ifølge den norske rødlista. Skal vi klare å endre dette må den enkelte kommune pålegges et ansvar for å prioritere annerledes ettersom det er kommunepolitikerne som fatter de fleste vedtak om arealdisponeringer. I lys av dette mener jeg at Raumas visjon aldri har vært mer nødvendig. Samtidig er det på høy tid at kommunen aktualiserer innholdet og gir den en større mening.

Velger man å forstå naturglede som et engasjement for naturens egenverdi og de enorme tapene av naturmangfold som vi opplever, viser det seg at Rauma slett ikke er verdens beste. Nei, den er ikke en gang Norges eller Møre og Romsdals beste. Dette fremkommer i Naturkampen, en undersøkelse gjennomført av Sabima. Den har vurdert landets 356 kommuner etter hvor godt de har beskyttet og satset på naturen de tre foregående årene (2017 – 2019). Kommunene er vurdert i de ti kategoriene 1. Nedbygd jordbruksareal, 2. Privatisering av vår felles strandsone, 3. Bygging i landbruks-, natur- og friluftsområder, 4. Ødeleggelse av myr, 5. Alder på kommuneplan, 6. Bygging langs ferskvann, 7. Dispensasjon fra plan, 8. Driftsutgifter til natur og friluftsliv, 9. Mål om arealnøytralitet, 10. Har kommunen kommunedelplan for naturmangfold.

Best ut kommer Hvaler, en kommune med 4669 innbyggere, tett etterfulgt av Flakstad med sine 1261 innbyggere. Rauma derimot kommer dårlig ut på de aller fleste områder og ender på 270. plass. Av kommunene i Møre og Romsdal ender Rauma opp som nummer 20 av 27.

I undersøkelsen fremgår det at Rauma har gitt dispensasjon i 100 % av søknadene om bygging i landbruks, natur- og friluftsområder. Dette har sannsynligvis gått utover naturen i området, og ettersom omdisponeringen har skjedd gjennom dispensasjon istedenfor ordinær planprosess, har det sannsynligvis gått utover et artsmangfold som kommunen ikke kjenner til. Det viser seg også at kommunen i perioden 2017 – 2019 har godkjent nydyrking av myr på et areal tilsvarende 115,67 dekar. Dette er forbudt fra juli 2020, men kommunen kan fortsatt gi dispensasjon. Videre fremgår det at Rauma ikke har formulerte mål om arealnøytralitet i hverken kommunedelplaner eller den politiske plattformen som kommunen styres etter. Rauma kan heller ikke vise til en egen kommunedelplan for naturmangfold, noe blant andre Lesja for øyeblikket utarbeider. Miljødirektoratet har økonomiske støtteordninger for å komme i gang med dette.

Undersøkelsen kan leses i sin helhet her: naturkampen.sabima.no

Jeg håper at ordføreren lar seg inspirere av denne undersøkelsen og løfter problemstillingen inn i kommunens politiske fora. Med seg på veien kan hun få følgende spørsmål:

1. Hvilken plass har bevaring av sårbar og truet natur i kommunens visjon?

2. I Økonomiplan 2020 – 2023 er Raumas potensiale for vekst innenfor naturbasert næringsliv omtalt som betydelig. Hvordan kan dette realiseres samtidig som kommunen ivaretar naturmangfoldet?

3. Frem mot 2030 har Rauma ambisjoner om 200 nye innbyggere, arbeidsplasser og boliger. Hvordan kan kommunen legge til rette for dette gjennom fortetting og gjenbruk av arealer fremfor å forbruke mer natur?

4. Hvordan kan et aktivt arbeid for bevaring av naturmangfold spille en rolle i utviklingen av Rauma som merkevare?