Leserbrev

Et psykologisk perspektiv på: Tilbake til normalitet

kommunepsykolog Lisbet Bang Riecke (til høyre) og Silje K. Lie (til venstre), sjukepleier og kognitiv terapeut.  Foto: Per-Kristian Bratteng

Leserbrev

Om du googler Corona og mental helse kommer det frem mange resultater om hvilke negative konsekvensene av covid-19 har for psyken vår. Det er mange eksperter og fagfolk som uttaler seg om ensomhet, arbeidsløshet, sorg, familier i stress og økonomiske bekymringer. Her finner du også oftest god informasjon om hvordan man kan greie krisen best mulig og skåne sin psykiske helse.

For de som sliter kan dette være svært viktig. Både å føle at man ikke er den eneste som sliter for dermed å få litt fellesskap gjennom dette, men og å få noen verktøy til å greie seg. Coronavirusets ansikt har vist seg på den måten at viruset rammer hardt dem som har fysiske vansker fra før. På samme måte rammer situasjonen omkring covid-19 oftest hardest psykisk og økonomisk hos dem som er mest sårbar fra før.

Noen vil sikkert også senere få økt psykiske problemer som følgereaksjon av Covid-19 og de konsekvensene som den har. Dette kan eksempelvis være høy arbeidsledighet og sosial isolasjon, eller barn som lever i sårbare situasjoner og opplever omsorgssvikt. Noe vi vet kan påvirke psykisk helse negativt både her og nå, men også på sikt.

Samtidig kan alt fokuset på det negative risikere at noen faktisk får det verre enn de ellers ville ha. Dersom folk bare hører at alt er dårligere, risikere vi ar det svekker evnen til å komme seg helskinnet gjennom krisa. Rent samfunnspsykologisk er dette uheldig og veldig lite helsefremmende.

Innenfor psykologien snakkes det om tankefeller som er en tendens vi mennesker har til å se virkeligheten på en unøyaktig og negativ måte. For eksempel har vi ofte en tendens til å gjøre ting verre enn det de egentlig er og til å katastrofetenke. Disse tankefellene kan naturligvis fôres gjennom informasjon vi får fra omverdenen, og når den informasjonen nesten sier at vi «bør» bli triste, ensomme, redde; da er det kanskje naturlig å tenke seg inn i en negativ spiral, som deretter kan bli vanskelig å komme ut av.

Derfor kan det være viktig å se et annet perspektiv i tillegg. Og dette er at noen faktisk har det bedre i disse koronatidene enn de har det til vanlig.

Familier som forteller om bedre livskvalitet på grunn av mindre stress, mer ro til å være gode foreldre og mer tid til å være sammen. Dette gjelder også for familier vi har vært bekymret for.

Verdier som samhold og mellommenneskelighet bli mere bevisste for oss, og vi ser kreativitet som blomstrer. Under en felles krise oppstår ofte opplevelse av fellesskap og mening, som gjør at folk opplever mindre utenforskap og mere innenforskap. Menneskelige reaksjoner som historisk sett alltid har beskyttet oss i tider med kriser og kriger i samfunnet.

Fra den kliniske hverdagen ser vi eksempler på at folk som før har hatt vansker med å få hverdagen til å gå rundt på grunn av stress og tidsmangel, nå plutselig kan rekke mer fordi barna ikke skal både på fotball, håndball, skitur og i bursdag. De voksne kan nå kanskje ta en treningstur med barna i stedet for å dra på treningssentret. Dette er noe som faktisk kan senke stressnivået og hverdagens krav og dermed styrke familielivet og lette på den kronisk dårlige samvittigheten som mange foreldre sliter med.

Vi vet fra flere videregående skoler at en del elever faktisk har fått et karakterløft i denne perioden. En mulig mekanisme i dette kan være at det er færre distraksjoner i hjemmet eller at elevene i høyere grad kan konsentrere seg i ro om skolearbeidet fremfor å føle at de løpende blir vurdert i den sosiale sammenhengen av for eksempel medelever eller lærere.

Derfor; om du er en av de som faktisk har det bedre under pandemien: Ikke ha dårlig samvittighet for dette. Dette er også en normal reaksjon på samme måte som det er normalt å slite. Vi tror det er viktig at de som ikke har det så ille, ikke dras ned med overdrevent fokus på det negative. Hvis folk tar med seg de gode erfaringene de gjør seg nå om hva som skaper et godt liv for dem, tror vi det kan ha et helsefremmende potensial.

På samme tid som det er viktig at de som sliter vet hvor de kan få hjelp og vet at det er ok å ta kontakt.

Innen psykologien er fokus for terapien ofte at vi som mennesker venter med å leve livet til «i morgen» eller en gang i fremtiden. Hvem har ikke sagt setninger som «jeg skal begynne å spise sunnere når engang været blir bedre», «Jeg skal ta mer kontakt med vennene mine når det ikke er så mye stress på jobb», «Jeg skal begynne med den nye hobbyen når jeg er mindre sliten».

Problemet er at det alltid er en grunn til å utsette de ting som vi faktisk selv mener gir livet verdi og som er viktig. Det er mulig at for noen har krisen vært en mulighet for dette. Kan vi erstatte hverdagsstress med tilstedeværelse og samvær med familien? Om vi skal håpe på å få noe godt ut av denne krisen kunne det være akkurat dette. En innsikt om at livet til vanlig handler om å rekke alt. Som faktisk ender med at vi ikke er til stede i de tingene vi gjør. Da kan vi kanskje holde tempoet nede, i alle fall lite grann, selv etter krisen.

Dette er også noe vi kan gjøre allerede nå, å komme tilbake til normalitet handler om å leve i og med situasjonen i stedet for å vente med å leve det livet vi ønsker til koronakrisen er over.