Ordførerens nei!

Jon Sverre Aursand.  Foto: Per-Kristian Bratteng

Leserbrev

Kommunestyret i Rauma har vedtatt Reguleringsplan for Romsdalsgondolen, som medfører at pendelbanen mellom Åndalsnes og Nesaksla skal bygges. Denne blir ferdigstilt våren 2021. Saken har, før og etter vedtaket ble fattet, skapt protester blant enkelte, men støynivået i innsigelsene reflekterer neppe hva flertallet mener om saken.

I likhet med rundt 7400 andre personer som bor i kommunen, er heller ikke jeg blitt spurt om hva jeg måtte mene om saken. Selv om jeg er en innflytter.

Så derfor: Jeg ønsker pendelbanen velkommen! Det handler også om at jeg i august i år for første gang tok meg over Romsdalseggen, delvis krabbende pga. meget stor høydeskrekk, og om at jeg ser på Romsdalseggen og pendelbane samlet, uavhengig av Nasjonal Turiststi-saken. Da jeg på min tur nådde fram til Nesaksla, var jeg blitt så tilstivnet i muskulatur at jeg var redd for å pådra meg kneskade. Nedturen ble lang. Den tok 2 timer. Da hadde det vært bra å ha en plan B for nedturen; Romsdalsgondolen.

Men mitt positive forhold til pendelbaner handler mest om oppvekstmiljø og muligheter, både for min far og for meg. Min far hadde tilhørighet, i den spesielle generasjonen på Rjukan, med alt det dette innebar. Han forble alltid patriot, bekjent av hvor han kom fra, og av hva han hadde vært med på. På Rjukan utviklet man gjennom skolegang, idrett og opplevelser i fjellet en lavmælt og sterk fellesskapsopplevelse, med viktige verdier, og etter hvert en ansvarlighet i forhold til disse. Kvinner og menn i miljøet utviklet en personlig styrke de var seg bevisst, også da denne medførte livsfare. Dette stedet var i hans oppvekst et industrisamfunn som gradvis ble bygget opp rundt en fornybar ressurs (vannkraft). I det samfunnet var godt lederskap, pågangsmot, positive holdninger, stayervilje blant innflyttere, et hovedfokus på hardt arbeid, kreativitet, det å se muligheter, samt det å ta ansvar for at «alle skulle med», viktige bærebjelker og drivkrefter. Folk med sykdom og funksjonshemninger ble inkludert og fikk muligheten for å kunne se sola også vinterstid, oppleve rekreasjon, mentalt påfyll og endret tankefokus, oppe på fjellet. Dette skjedde da Krossobanen ble bygget på Rjukan, da min far var 8 år gammel. Den sto ferdig i 1928, som Nord-Europas første pendelbane, og prosjektet ble finansiert av private investorer. Jeg har hatt mange fine opplevelser, løftet opp av Krossobanen til «Verdens tak», i min barndom, og da jeg selv, som voksen, bodde på Rjukan. Uten sammenlikning for øvrig: De varige sårene i landskapet under Krossobanen ble et nødvendig onde for å oppnå noe bra, men symboliserer, mer enn på noe annet pendelbanested i verden, selve vegen bort fra frihetsberøvelse, med ny mulighet for livsutfoldelse, handlingsrom og overlevelse, da den ble en svært viktig del av fluktruta for «Fjellheltene fra virkeligheten», Tungtvannssabotørene, noen år etter Kongens nei.

Krossobanen eksisterer fortsatt.

Selvfølgelig handler ikke dette innlegget om Rjukan eller «Bygging av landet». Innlegget hander om oss! Her! Jeg nevner Rjukan i fortid, fordi det bør lede til tanker om i Rauma i nåtid. Verden er nå en annen, på godt og vondt. Vi kan ikke, med de utfordringer vi står overfor, satse på: Vekst, vekst og atter vekst! Men debatten i Rauma indikerer at noen synes å mene at Rauma- og planeten- nærmest vil gå til grunne, dersom noen flere turister kommer til kommunen, eller hvis pendelbanen blir bygget. Også i denne saken har sterke og høylytte synspunkter fra noen miljøer, som er imot endringer og inputs fra miljøer med finansierings- og investeringsvilje utenfor kommunen, tiltatt seg en uforholdsmessig stor oppmerksomhet og plass. De andre er jo knapt nok meningsberettigete! De mest høylytte synes å ha trodd at de på denne måten igjen kunne få gjennomslag for sine synspunkter, ettersom de andre meningsberettigete jo nesten alltid velger å forholde seg mer lavmælt eller taus, for å slippe unna alt bråket. Men raushet er noe annet en taushet.

Ei av dem som gjennom media har uttrykt sterke meninger i «Gondolbanesaken», er Mari Melbø Rødstøl. Hun gir i intervjuer et inntrykk av at hun velger å trekke seg fra sin prosjektlederstilling, med følgende begrunnelse til ÅA 14.11.2019: «Jeg kan ikke stå inne for å jobbe med en bærekraftig merkeordning i Rauma, samtidig som destinasjonen kjører et løp med motsatt fortegn». Hun forteller at «hun i det halve året hun har vært ansatt har hatt flere diskusjoner med arbeidsgiverne om hva som ligger i begrepet». I intervju på NRK gir hun uttrykk for at hun håper å slippe å få se flere mennesker i fjellet i fremtiden. Hun sier avslutningsvis i intervjuet med NRK at de som ønsker seg opp på Nesaksla, får bruke bena.

Jeg har fått flere sterke tilbakemeldinger fra folk som har sett intervjuet på riksdekkende TV. «Var dette særlig klokt, da?», får jeg høre. Jeg sier da til disse, at medieoppslag kan gi inntrykk av at Melbø har en fast stilling, og at hun selv sier opp «sin stilling» i protest. Jeg sier også til disse at det for meg ser ut som om Melbø bruker saken «for alt den er verdt», for å fremme sitt eget syn. Jeg sier også at Melbø ikke hadde en fast stilling, men et tidsmessig avgrenset engasjement. Det var meningen at engasjementet skulle avsluttes i løpet av kort tid. Men hun trakk seg altså fra prosjektet kort tid før engasjementet skulle avsluttes. Jeg forteller dem også om kommunen Rauma sin visjon: «Ekte, raus og samarbeidsvillig», og om at Rauma markedsfører seg som «Verdens beste kommune for naturglade mennesker», hvilket også forhåpentligvis innebærer et ønske om at noen flere turister kommer hit, og at bevegelseshemmete og syke, som pr. i dag ikke kan ta bena fatt, gis en mulighet til å oppleve utsikten fra et eneste, av alle de veldig mange fjella i kommunen. Jeg formidler til disse at jeg opplever at vi i Rauma har noen «fjellfundamentalister» som nå høylytt truer med å flytte herfra med sine familier, pga. en gondolbane og pga. at de synes å ønske å ha alle disse fjella her mest mulig for seg selv og sin engere krets. Jeg tilhører ikke denne kategorien innflyttere, og jeg setter ikke pris på denne formen for meningsytring og «egotripp».

Som første kommune i Møre og Romsdal, har Rauma nå valgt seg en SV-ordfører, Yvonne Wold. Hun har lang politisk erfaring. Hvordan definerer hun sin rolle som ordfører, og hvordan er og blir balansen i rolleforståelsen, der hun på den ene siden er folkevalgt for et fløyparti, men også er ordfører? Jeg ser allerede at hun håndterer ordførerrollen på en annen måte enn forgjengerne, og at lokalavisa nå unnlater å stille en del kritiske spørsmål. For det er mye å gripe fatt i, hvis avisa vil.

Romsdalsgondolen ble vedtatt med 22 mot 5 stemmer. Før kommunestyremøtet tenkte jeg at SV ville bli splittet i saken. Jeg tenkte at Yvonne Wold da ville vekte ordførerrollen sterkere enn fløypartirollen i denne viktige symbolsaken for næringsliv, Rauma og Åndalsnes, og derved stemme for JA til gondolbanen. Men ordføreren stemte med venstrefløydelen av partiet, mindretallet i SV- gruppa.

Ordføreren stemte nei!

Både NRK og RB grep fatt i dette, og stilte henne kritiske spørsmål. ÅA forsøkte å gjøre minst mulig ut av ordførerens stemmegivning, og skrev nesten ikke noe om dette, kom ikke med noen kritiske spørsmål. Men jeg tror hennes stemmegivning i denne saken kommer til å hefte ved henne i de fire årene hun er ordfører i Rauma (eller kanskje to år, fram til stortingsvalget i 2021?)! Jeg synes her verken ordføreren eller ÅA har gjort jobben sin på en god måte.

Så kan sikkert ordføreren argumentere for at hennes stemmegivning skyldes miljøhensyn, og motstand mot masseturisme i Rauma. En slik argumentasjon vil i så fall framstå som noe merkelig. Ordføreren bruker sosiale medier bevisst, men der legger hun ut også noen spor som ikke nødvendigvis framstår som veldig kloke. Som nyvalgt ordfører la hun ut på Facebook med tekst og bilder at hun, med sin mann og barn, var på kortvarig svipptur til San Francisco. Dette avstedkom over 200 «likes» fra følgere. Og jeg ser at hun legger ut på Facebook at hun har 170 uåpnete mailer. Hvilket signal er dette, da?

Lesere får ha meg unnskyldt for at jeg framstår som kritisk og streng. Jeg er lei av å innta rollen, som skyldes at lokale media stadig framstår som noe fraværende, og at jeg hadde forventet at flere reagerer.

Jeg har samtidig et velment råd til vår nye ordfører om at hun litt oftere bør legge vekk ordførerkjedet, fordi ordførerkjedet også signaliserer en større avstand til folk flest. Ordførerkjedet er vel tenkt brukt ved offisielle anledninger og ved spesielle markeringer, og er vel ikke å anse som en del av et vanlig arbeidsantrekk. Ordførerrollen innebærer mye ensomt og hardt arbeid, mindre fokus på «likes» i sosiale medier, og den krever av det utøves et politisk lederskap og mye mer! Når vår ordfører også er innvalgt for SV i fylkestinget og i fylkesutvalget, og er fra Rauma, har jeg en forventning om at hun både lokalt og på Fylkestinget må innta en rolle som pådriver, og sammen med varafylkesordfører Kjølmoen mer aktivt og tydelig jobber for Raumas interesser, herunder to ferger på strekningen Åfarnes-Sølsnes. Dette gjøres ikke ved å klage på regjeringen. Vellykket politisk arbeid handler om å oppnå resultater!

Jeg synes så langt ordføreren har vist for lite tydelig lederskap og derved foreløpig har tapt noe autoritet. Hun ser ut til at hun ikke tok sats, da hun kom til hoppkanten. Men i motsetning til skihoppere, kan en ordfører gjøre endringer i sin oppgaveforståelse undervegs! Dette kan likevel gå bra!