Leserbrev

Skolepolitikk og enhetsfølelse i Rauma kommune

"Det er bedre å vente med bygging, til kommunen har råd, enn å legge ned ungdomsskolen."

Solveig Ulseth Vold.   Foto: Evy Kavli

Leserbrev

Har skolepolitikken i de senere år, ødelagt enhetsfølelsen i Rauma kommune ? Ja, mener jeg.

Rauma kommune er et resultat av pålagt kommunesammenslåing på begynnelsen av 1960-tallet. Da det skulle innføres 9-årig skole i Rauma, husker jeg godt debatten om hvor mange ungdomsskoler det skulle være. Det ble i første omgang tre. Det ble bygd ungdomsskole på Åndalsnes, Åfarnes og Måndalen. Isfjorden ungdomsskole skulle komme senere.

Gjennom over 50 år fungerte dette utmerket. Rauma kommune vokste seg sammen. Alle hadde en god tilhørighet til Rauma kommune. Skolestrukturen var desentralisert. Alle bygdelag og tettsteder hadde sine barneskoler. Det syntes alle var greit. Egen skole er samfunnsbyggende og gir tilhørighet og gode oppvekstsvilkår. Dette skulle ikke «vare evig». Nedleggelse av skoler har foregått hele tiden pga. at elevtallet har sviktet og sentraliserings-tanken har grepet om seg. Negativ og usikker skolepolitikk skaper pessimisme. Ingen småbarnsfamilier vil bosette seg der det er usikkerhet om skolen. Bygdesamfunnene i Rauma har blitt taperne. Dette vet alle som har kjempet for lokalsamfunnet alt om.

Ved budsjett-tider kommer alltid «nedleggelses-spøkelse» og dragkampen om kronene. Nå er det Måndalen 1-10 skole som står for tur. Et politisk vedtak gjelder nå bare et halvår. Neste blir vel Åfarnes 1-10 skole. Haster det slik?

Vi ser resultat av effektiviseringen i hele Norges land. Aldri har Utkant-Norge følt at de er så lite verdt. De som styrer legger ned, og slår sammen «over en lav sko». Hva gjør dette på sikt med demokratiet og tilliten til politikerne.

Måndalen 1-10 skole, under debatt igjen. Argumentene for nedlegging kjøper jeg ikke. Skal dagens elever betale for fremtidens eldre. Det er de unge, som går på skole NÅ, som er fremtiden. «Sats på skolen» var før et slagord i valgkamp tider. Nå er det «spar på skolen», det kommer alltid etter valgkampen. Det finnes verdier, som ikke kan måles i kroner og øre, som går tapt ved enhver skolenedleggelse. Har Rauma råd til det?

Skolestrukturen på Sørsida, er ødelagt. En del har fått nok og tar sin hatt og går. Alle tre bygdene har søkt om friskoler, for å prøve å bevare skolestrukturen. Bare en bygd har fått godkjenning. For de to andre har kommunepolitikere lagt kjepper i hjulene, så godt de har kunnet. Alle bygdene har bidratt til fellesskapet, men det blir ikke lagt merke til før det er for sent. Når blir det nok for Måndalens vedkommende?

Så kommer spørsmålet opp om pedagogisk forsvarlighet ved små skoler. Det er klart at ved å beholde 1-10-skole i Måndalen, blir den faglige kvaliteten opprettholdt. Det er et allsidig lærerkollegium, som har et «eierforhold» til skolen, til beste for elevene. Hva med muligheten til flere valgfag? Kan den veies opp mot trygge, forutsigbare forhold. Små klasser, gjør at den enkelte elev blir sett. Det gir selvtillit. Læreren kjenner godt elevenes styrke og svakheter, og kan hjelpe til mestring. Det er viktig at både de som er gode praktisk får opplever mestring, liksom de teoretisk sterke. Det er rom for kreativitet. Det er ikke bevist at elevene lærer bedre ved større skoler. Det er individuelt, tror jeg.

Så oppfordring til politikerne. Ta elever og foreldre, bygdas ønske, på alvor, og hold det dere lovet for et halvt år siden. Behold 1-10 skolen. Ikke ta en forhastet avgjørelse. Det er bedre å vente med bygging, til kommunen har råd, enn å legge ned ungdomsskolen. Da er det ingen veg tilbake.  Kanskje er det ikke for sent å gå for fri-skole heller. «Ingen skam å snu»